Les mer om denne boken

Hvem driver og skriver ?

Artikkel av: Bodvar Schjelderup
Se bøker av Bodvar Schjelderup

Organisten med fokus på Shakespeare: Petter Amundsen. Han har tatt oss med på en utrolig reise – på sporet av noe han aner bak Shakespeare-signaturen. Han er ikke den første som stiller seg skeptisk til den gjengse oppfattelsen: at Shakespeare er Shakespeare. Heller ikke er han den første til å antyde at Francis Bacon er den egentlige opphavsmannen. Snarere er han én som henter spørsmålet frem igjen etter at det gang på gang er blitt lagt dødt av litteraturekspertene.

er hans funn og teorier blitt presentert i all offentlighet – først med boken ’Organisten’, en dokumentar redigert/forfattet av Erlend Loe; dernest i en serie på fire TV-program på tampen av 2009. Alt tyder på at organisten ikke bare har fått gehør, men at han fortjener det. Til de grader.

Dette er også grunnen til at jeg legger de følgende tankene frem offentlig; også de spørsmålene som nå står i kø, tilhører allerede allmennheten. Og siden hverken temaet eller metoden er av noe vanlig slag, vil heller ikke kommentarer med noen tyngde være det.

Det gjelder analyser av tekster fra skuespill og dikt, der koder er anvendt for å skjule – men dermed også for å avsløre – ting som bare ettertiden skulle få adgang til. Bacon – geni, politiker, toppfigur i det engelske makthierarkiet, med få venner og mange fiender – kunne ikke uten videre gi seg av med å skrive dikt og teaterstoff. Han var breddfull av tanker som krevde en artistisk formulering for å få et evigere liv. Han trengte en stråmann, og Shakespeare kan ha vært denne stråmannen.

Derfor kodene, hemmeligholdelsen, de skjulte gangene mot en fremtid som én dag burde kunne løse gåten og bryte ut i et opplyst Aha!

Jeg velger her å stupe rett inn i tematikken, uten innledende forklaringer – slike som trengs for lesere og seere som ikke har fått med seg Amundsens spennende eventyr. Selv kjente jeg ikke til at boken (utgitt 2007) fantes før TV-serien fikk meg til å lete på nettet. Nå har jeg lest boken, og det er med den som underlag jeg velger å skrive. .

Innledningsdiktet til ’Førstefolio-utgaven’ pryder bokomslaget og kan derfor gjengis uten å spørre pent på forhånd. Jeg tar utgangspunkt i nettopp dette tekstbildet. Og vil påpeke følgende: Det kommer av seg selv å oppdage de tre initialene ’TWO’. Med litt nysgjerrig fantasi lar det seg dessuten gjøre å finne bokstavhjulet nederst til venstre der navnet ’Bacon’ kan spores. Men én ting er å oppdage det, en annen å oppfatte hva disse mulige kodebildene har å fortelle. Til dét kreves en hjerne av Bacons og Amundsens kaliber. Og sistnevnte er en grundig reisefører.

Og dette betyr at Amundsen har atskillig mer å gjøre rede for. Også dét gjør han virtuost. Men – tror jeg – ikke uten å tråkke feil. Og gjør han dét, står kanskje hele hans sett av tankekonstruksjoner og vipper. Kanskje – for heller ikke dét er helt sikkert. Kanskje kan slike mulige feilskjær ignoreres uten at det gjør stort. Eller: kanskje er det ikke analysene og funnene som er feilskjærene, men tolkningen. I så fall er vi inne i selve poenget ved overskriften jeg har valgt: Hvem driver og skriver?

Poenget kommer for en dag når han legger linjal, vinkelhake og vinkelmåler inn på boksiden. Han mener for eksempel å påvise at frimurer- og rosenkreutzersymboler (som den pythagoreiske 3:4:5-trekanten og andre geometriske figurer) er relevante kompass for lesningen av den skjulte informasjonen. Påvisningene er så mange og treffende at de synes uimotståelige. Men det er da også her det for alvor blir krise.

Linjene og vinklene forutsetter jo at den som la inn kodebildene, hadde det trykte tekstbildet foran seg. Men originaltekstene var hverken skrevet med pc eller skrivemaskin; de var håndskrevet. Den som forfattet dem, kunne neppe på noen måte forutse hvordan linjene og vinklene skulle fremkalle de forklarende kodenøklene. I alle fall måtte et par-tre prøvetrykk til – og samme antall korreksjoner i tekstbildet, slik at kodenøklene til slutt kom til syne. En umulig jobb for en travel og presset Bacon.

At det forholder seg slik, virker jo helt selvsagt så snart en har tenkt tanken. Men det virker ikke som om Amundsen har tenkt den. Følgelig sklir hele serier av analyserende betraktninger ut av synsfeltet og etterlater … en serie spørsmål om relevans.

2

Altså kan ikke Bacon (eller hvem det nå kan være) være den som har hatt hånd om frimurer-symbolene og hjelpelinjene. Skulle det være noen i det hele tatt, måtte det være trykkerisjefen – den som var ansvarlig for det trykte oppsettet. Altså er en tredje person med i bildet. Én som hverken heter William Shakespeare eller Francis Bacon.

Leteaksjonen må følgelig ta til igjen på ny frisk. Automatisk løper den inn i en ny fase.

Dette var ett av tvilspunktene – det tydeligste. Men dermed også dét som eventuelt leder over i en helt annen tolkningmodell. For å illustrere en slik mulighet må jeg ta et sidesprang – til et observasjonsfelt av en helt annen type.

Dette kan føre til at jeg ender opp med argumenter som ikke er direkte populære for tiden. Iallfall ikke ved utgangen av Darwin-året, der ordet stort sett har vært ført av etterdarwinistene – av og til med selvbevisst og tung patos, som om dette med tilblivelse, kosmisk tilhørighet og livets utvikling bare hører hjemme i en materialistisk, antireligiøs religion. De har gitt sin argumenterende motpart skjellsordet ’kreasjonister’. For noe så dumt som dét å blande avlagte tanker om en Gud inn i utviklingsforestillingen, dét er da en ren uhyrlighet!

Det er ikke så helt sikkert. Vi trenger nok ikke de gamle betegnelsene, og mange av de nedarvede forklaringsmodellene er så avgjort utgått på dato. Men innenfor og bak befinner Noe Annet seg – noe som ikke kan ekspederes uten at tankens kosmos tørker inn og etterlater oss et livskompass der nålen roterer løpsk. Med de katastrofer som dét måtte medføre.



Eksempelet er hentet fra Bacons og Shakespeares egen tid: kart-geniet Mercator, som i et anfall av intelligent klarsyn fant en måte å oversette jordkuleflaten til et plan på. Det ble et kart å navigere ved – fordi alle retninger forble sanne. Ennå i dag navigeres det etter dette kartet, laget av én som baksiden av kloden var totalt ukjent for. En nøkkel inn i en fremtid han langtfra fikk oppleve selv.

En av særegenhetene ved mercatorkartet er at alle tre kontinentene har samme proporsjoner. Dette kan ikke leses ut av selve kloden, bare av kartet. Det er et språk som meddeler ting Jorden selv ikke vet å avsløre. Ikke slik at fortellingene er objektivt sanne. Men de utleder sannheter på sine egne premisser – slik et trillende hjul avslører en sannhet om sirkelen som den selv ikke får uttalt direkte.

Kartet er et slikt trillende hjul. Og når det i tillegg viser at kontinentproporsjonen er lik forholdet mellom tverrmålet på en sirkel og et kvadrat med lik omkrets, da aner vi noe som minner om hensikt. Vi kan ikke bevise det, men det er direkte dumt å ignorere et så insisterende faktum. Det er dumt å ikke spørre seg ett og annet – om mulige årsaker.

At kontinentene har bakset seg på plass og antatt et så treffende format akkurat til et tidspunkt da menneskeheten har fått teknologi og oversikt nok til å innse det, dét kan jo bety to ting: (1) at slike tilfeldigheter slett ikke er tilfeldige, og (2) at mer venter rundt neste sving. ’Kontinentkoden’ blir automatisk en nøkkel – til tolkning og utvidet innsikt.

Men øyne som nekter å se, går i så fall glipp av fortsettelsen.

Det vi videre finner, er at den Store Pyramide (’Kheopspyramiden’) har en geometri som helt svarer til kontinentkodens proporsjon: i forholdet mellom vertikalt og horisontalt – oppover og utover fra midten av bunnplanet. Høyden svarer til sirkeltverrmålet som horisontalmålet til kvadratsiden. Denne geometriske koden har vært godt kjent lenge når det gjelder Pyramiden – men ikke for kontinentene – og den vanlige oppfatningen er at de gamle egyptiske vismennene, arkitektene og kongene selv var opphavet til slik symbolsk-geometrisk visdom.

Mercator viste imidlertid at signalene om samme visdom var lagt inn på jordkloden. Den måtte vel å merke komme til uttrykk via et kart som oversetter det tredimensjonale til to dimensjoner. Men den var der. Lenge før Egypt, før pyramide ble pyramide var den der. Som en grunnleggende idé, som et ledd i en uhyrlig men uendelig uttrykksfull kreativ tanke.

3

Vi aner, med andre ord, en forfatter som ’driver og skriver’. En skapende intelligens hinsides ord og navn, en realitet som tidløst henvender seg ut i tiden og rommet. Og som uttrykker seg på et språk som i kraft av sin uttrykkskraft insisterer på å bli lest og forstått. Som selv er uten ord men som utfordrer ordene for å nå helt ut og frem.

Det gjelder m.a.o. ett av supereksemplene på en pedagogi som smaker av kilde og ikke av tappested. Som ikke er filosofi eller ideologi eller religionssystem, men noe hinsides alle slike manifestasjoner. Og derfor noe som i høyeste grad er verdt å lytte seg inn mot. Være levende oppmerksom på.



Eksempler som det nettopp nevnte insisterer ikke på å være et bevis. Det er en påvisning. Vi lener oss ikke tilbake og vet. Likevel er vi blitt delaktige i en viten. En viten som trenger visjonen som retningsviser, og som inviterer til å se videre innover – inn bak tappesteder som ideologier og tankerammer, for om mulig å fatte noe viktig som på én eller annen måte har med Kilden å gjøre. Mer direkte og fritt enn slik tappestedene oftest gir oss del i det.

Jeg antar at det er i denne forklaringsrammen bokstavkombinasjonene, geometriene og vinklene som synes å avsløre skjulte svar i Shakespeare-tekstene, hører hjemme. Hverken Shakespeare eller Bacon visste til syvende og sist å ha kontrollen på dette nivået. Dersom trykkerimesteren ikke er det virkelige kodegeniet, noe jeg anser som mer enn utenkelig, tilhører øyet og tanken den omsorgsfulle Intelligens som fra hinsides tid og rom har ’drevet og skrevet’ de avslørende nøkkeltegnene … den samme som formet kontinentene, målsatte dem og forklarer deres relasjon til Begynnelsen via spesielt uttrykksfulle symbolbærende modeller.

Jeg vet ikke mer treffende ord akkurat her og nå. Å kalle den Navnløse med betegnelsen ’Gud’ er jo riktig nok ut fra tradisjonen. En tradisjon der bokstaver like godt kan ha det med å stå i veien.

Kan hende skjer det for at Oak Island ved Nova Scotia virkelig skal vise seg å være målet for denne sære fokuseringen. Eller kan hende for at øyet skal se enda videre, enda dypere ned, mer presist. I alle fall inviterer slik forskning til ydmykhet. Ender den i funn av Bacon-grav og skriftsamlinger og hellige kister, så skjer det – tror jeg – for at vi skal se forbi funn og ting og kodede genialiteter … bli enda mer parate til å lese ut den tidløse informasjonen, å nærme oss ordene-som-stemmer.

Vi er, tror jeg, inne i en tid der radikale utfordringer gis oss. De må mottas og formidles i samsvar med sin intensjons mål og mening.

Dermed, og ut fra antydningene i de siste avsnittene, applauderer jeg Petter Amundsens funn med kriblende glede. Samtidig vender jeg mitt indre blikk i andre retninger – for eksempel mot Etiopia. Noen må gjøre dét også. Ikke minst fordi mange – til dels klart Petterske – symboltegn fremdeles peker nettopp dit. Men aller mest finner jeg ny grunn til å lytte enda várere med de indre sansene.



( For interesserte: Se min bok ’Table Five. Meditations at the Ark of the Covenant’ – vist bl.a. på nettsidene ’www.manumu.no’ og ’www.periscopevision.org’. På sistnevnte adresse er også den første, men langt mer begrensede utgaven – på norsk og engelsk – inkludert. Leveringstid 1-3 uker fra bestilling.)



Trondheim 04.01.2010

Bodvar Schjelderup

bodvar@bodvar.org

www.periscopevision.org

Se bøker av Bodvar Schjelderup

Forhåndsomtale av neste bokutgivelse

-
Ageless Testament