minnes albino

et gløtt inn i kirkens rom


- Bodvar Schjelderup

En helt spesiell fortelling i denne tiden har stikkordet ’paver’. Uten selv å være katolikk, tror jeg toppfigurene i romerkirken er viktige kompassnåler. Hvordan er jeg ikke helt sikker på, men i rammen vi nå skal bevege oss i, trer klare bilder frem.

De vil fylle noen sider. De gjelder nær fortid og peker inn i nær fremtid. Jeg velger derfor å vie temaet ekstra plass og en tilsvarende detaljert omtale.

Den første blant pavene som i vår egen tid la ut en ny kurs for sin kirke, var Johannes XXIII – ved å invitere til og åpne Vatikankonsilet i 1962, Vaticanum II, og gjennom skrifter som Pacem in Terris (Fred på Jorden).

Dette siste ble utgitt det året han døde (1963). Selv om han allerede ved konsilet var sterkt angrepet av kreft, gjennomførte han begge disse prosjektene. De kom til å få store konsekvenser, både i og utenfor romerkirken.

Hans sivile navn var Angelo Giuseppe Roncalli. Han ble begynnelsen på noe helt nytt. Han uttalte seg om arbeiderlønninger, utviklingshjelp og fornyet dialog kirkene imel-lom, og han fordømte atomopprustningen.

Bildene av ham viser en jovial, smilende, fredelig og raus person, én som var til stede, én som brydde seg. Det verserte rykter som angrep ham fra forskjellige vinkler, men sitter en i glasshus, er dette noe som må høre med.

Han hadde avløst Pius XII, som regjerte fra 1939 til 1958, dvs. under hele den andre verdenskrigen. Denne hadde i sitt arbeid for fred avslørt visse sympatier for de rådende ideologiene i Tyskland og Italia. Eller iallfall vist en evne til å overse ett og annet som skapte ’unødige’ problemer – bl.a. for kirken. Men etterkrigstiden var hele tretten år gammel da Johannes XXIII overtok.

Han slapp å forholde seg til despoter som Hitler og Mussolini, og verdenskrigens massenedslakting og rasistiske forbrytelser var på god vei til å bli tilbakelagte kapitler. Stalin hadde vært død i fem år.

Sovjetkommunismen, med konsentrasjonsleirer og forfølgelse av avvikere, holdt ennå stand. Like fullt var en ny æra i gang; en ny vind blåste over store deler av verden – først og fremst, og fremfor alt mest synlig, i Vesten.

Mennesker flest på kloden Jorden hadde fått en ny bevissthet om fellesskap, én verden, felles muligheter, men også felles trusler og grenser. Kloden var blitt en felles ghetto.

ny tid i sikte

Denne bevisstheten må ha spilt en betydelig rolle ved det neste pavevalget – om enn kanskje ikke åpent uttalt. Pave Paul VI, Giovanni Battista Montini, var av fin familie og som type intellektuell, og uten Johannes’ umiddelbare og varme utstråling.

Men han fortsatte reformarbeidet og ble den første av pavene som besøkte fjerne strøk som India og Amerika (FN). Han tok kontakt med andre kristne kirker og innledet dialog med ledere innen andre religioner. Dessuten ga han avkall på tiaraen, pave-kronen.

Da Paul VI døde i 1978 var tiden inne for enda et skifte. Han som nå ble valgt, var som Johannes XXIII kommet fra fattige kår. Trang økonomi og nøysomhet kan utvikle menneskelighet, og dette preget Albino Luciani. Også denne var italiener.

Den visjonære australske forfatteren Morris Langlo West hadde allerede antydet en slavisk paves entré (i boken ’Fiskerens sko’). Han skulle få rett. En polakk skulle svært snart ta over.

Men ikke før etter Albino Lucianis dager.

Om Johannes hadde vært en fornyer, viste Luciani tegn til å bli det i enda mer radikal grad, og helt fra starten. Da valget falt på han, tok han navnet Johannes Paul den Første. I og med navnevalget ønsket han å ære begge forgjengerne, sa han.

Samtidig er det grunn til å anta at hans følelser for apostlene Johannes og Paulus – kjærlighetens og teologiens apostler – var en del av begrunnelsen. Han satt på skuldrene av et dobbelt sett Johannes og Paulus.

Men dermed understreket han også betydningen av den nye tiden som hadde be-gynt med Johannes XXIII. Men navnet sier enda mer. Han hadde med hensikt gitt seg selv navnet ’Johannes Paul den Første’. Den første ...

Formuleringen ble i seg selv en programerklæring. Han la sin egen visjon, sitt eget program, inn over nuet og ettertiden. Han ville at også etterfølgerne hans skulle ta opp den nye tidens både-og-utfordringer.

Blant reformene han nå kunngjorde, gjaldt mange selve Vatikanet. Han ville kristne Vatikanet. Dermed kom han til å tråkke mange godt innarbeidde interesser på tærne. Helt fra begynnelsen ble han for brysom.

Det hjalp ikke at han stadig var opplagt og smilende, et oppkomme av godt humør og klar tanke. Etter 33 dager var han død. Hva dette uventede dødsfallet skyldtes, har ingen i Vatikanet siden villet gå åpent inn på.

Den offisielle diagnosen var matforgiftning.

Det var tid for de seks veldige klokkene over Peterskirkens front til å synge sin klage igjen. Jeg var i Roma da de tonte mens Pius lå på lit de parade – en melodi som ikke er til å glemme. Nå sang de like samstemt og manende – over en forbrytelse.

ettertanker

Det ser iallfall ikke ut til at pave Karol Jozef Wojtyła ville nærme seg spørsmålet. Men, sikkert i ærbødighet overfor forgjengeren, tok han samme navnet, Johannes Paul. Dén utfordringen fulgte han opp. Han ble Johannes Paul II.

Hva mer ble fulgt opp? Ikke mye. Det er som om det er satt en strek over Johannes Paul I’s holdninger og innsats som pave. Vatikanets eget notat om ham på Internett er sparsomt som et frimerke. Det er naturlig nok Wikipedia som gir ham spalteplass.

Neppe noen er kommet nærmere forklaringen på Lucianis korte regjeringstid enn den oppsøkende journalisten David A Yallop. Som tungvektig etterforsker konkluderer med at initiativet kom innefra Vatikanet selv.

Han sporet opp Vatikanets skjulte forbindelser med mafia og korrupte finansfolk. Etter dødsfallet kom det offentlig krav om obduksjon; mistanken om en forbrytelse ble åpent uttalt. Men Johannes Paul I’s kropp ble balsamert i rekordfart.

DaVinci-koden’s forfatter Dan Brown tok opp visse tema om vatikanske skyggesider i boken ’Engler og demoner’ ved tusenårsskiftet, med fokusering på en påstått organisasjon, Illuminati. Andre har fulgt opp, men det er jo alltid en viss avstand mellom roman-formen og dokumentaren. Den norske journalisten Per-Aslak Ertresvågs påvisninger i boken ’Makten bak makten’ bidrar til å skjerpe konturene.

Hva Lucianis etterfølger kan ha innsett (og eventuelt betrodd sin skriftefar) får vi neppe noen gang vite. Eventuelle personlige notater kan være tilintetgjort eller arkivert bort for ikke å komme noen offentlighet for øye. Men en helligkåringsprosess er i gang. Den var nok ikke til å unngå.

Om Johannes Paul I er blitt fortidd, fikk Johannes Paul II en omtale og et ry som er påfallende positivt. Han ble i alle fall en diplomat som glattet ut skarpe kanter, og med en markant konservativ holdning til det meste.

Og Vatikanets mangslungne utenomkirkelige operasjoner fikk fortsette. Den polske pavens mange reiser og varme personlighet forteller om et dypt engasjement i den nye tidens og den éne klodens problemer. Men slikt bidro samtidig til å legge en varig demper over spørsmålene omkring forgjengeren. Kan polakkens engasjerte allsidighet også ha vært en soningshandling – og et forsøk på å holde skyggene borte der lyset har førsteretten?

Vatikanet har alltid visst å vurdere massene – et historisk faktum som har fått skjerpet aktualitet i vår egen tid.

Men bildet er ennå ikke tegnet ferdig. Johannes Paul II’s regjeringstid er over. Med vedvarende fasthet trosset han flere års helsesvikt da det bar mot slutten. Men én dag måtte han gi tapt. En hel verdenskirke holdt pusten.

maria

Mariaåpenbaringene i Medjugorje i Herzegovina hører på en egen måte med i bildet. Hvordan, ja dét skal vi snart få et bilde av.

Slike åpenbaringer er naturlig nok et kontroversielt tema. Kan en med noen skjellig grunn godta slike fenomen som ekte? De har skjedd mange steder, iallfall fra sist på 1400-tallet, men i de aller fleste tilfellene innenfor romerkirkens grenser.

Ikke bare er dette den lengste perioden av Mariaåpenbaringer som overhodet har forekommet. Mens hun ved de fleste foregående har vist seg et fåtall ganger – bortsett fra i Garabandal i Nord-Spania, der hun var å oppleve ca 1000 ganger fra 1961 – har hun denne gangen kommunisert med sine seere helt fra 24. juni 1981. Fra daglige åpen-baringer i de første ca femten årene, viser hun seg nå én gang månedlig.

Hun varsler katastrofer og maner til lydhørhet og bønn. Chernobyl, Majak, Nine Eleven og raseringene og terrorismen i det jugoslaviske området var nok med i varslene hennes, men for det meste uten at hun har bekreftet dette konkret. Hun sa at ti slike ulykker kom til å ramme menneskeheten på ulik måte, og hun mante til bønn og faste – også som et middel til å dempe eller avverge katastrofene.

Den siste og avgjørende, derimot, ville ha global effekt og kan slett ikke avverges. Denne vil bli kunngjort for én av seerne 48 timer i forveien, slik at så vel kirken som menneskeheten skal få et forvarsel.

Andre enn de seks unge som fra starten opplevde dette, hverken ser eller hører henne. I det siste er dette antallet visstnok redusert til to. En rekke vitenskapelige undersøkelser er blitt foretatt. Som i tilfellet Garabandal har alle konkludert med at ungdommene er normale og sunne; det hele virker ekte. Også Vatikanet har hatt sine observatører med, men der er uttalelsene avmålte.

Johannes Paul II avviste – eller ble hindret i – selv å besøke valfartsstedet, som frem-deles blir besøkt av hundretusener av pilegrimer hvert år. Vatikanet, som har godkjent Lourdes- og Fatima-åpenbaringene, nekter å godkjenne Medjugorje-fenomenet.

Det er nok forståelig – av flere grunner.

For det første er det en enklere sak å gi en slik godkjenning i ettertid. Når Maria én dag har sluttet å vise seg, vil Medjugorje kunne få den unike plassen fenomenet skulle tilsi i kirkens ramme.

For det andre kan det – og i enda større grad – skyldes et konkret budskap: at Johannes Paul II ville bli den nest siste paven i kirkens historie.

benedictus

Betyr denne siste meldingen at den nåværende paven, Benedikt XVI, er romerkirkens aller siste? At det hele opphører med ham? Tanken gir visse sjokkeffekter; den utløser et behov for å se hva som egentlig er i gjære.

I så fall er den nye tiden i Vatikanets historie er i ferd med å renne ut. Ifølge Maria. Kanskje ikke kirkens, men pavedømmets. Kanskje er denne Maria en ekte profetisk stemme rett inn i tiden.

Dette er nok en av grunnene til at Vatikanet avviser å godkjenne hennes nærvær og budskap. Albino Luciani opphørte i 1978, etter 33 dager i pavestolen. Den 1000. dagen etter hans bortgang begynner hun sin misjon i Jugoslavia. Skulle ikke dette i seg selv være et signal om sammenheng!

Maria har også i andre åpenbaringer uttalt seg om kirken og tiden. Enkelte av disse uttalelsene er blitt holdt tilbake. Både fra Fatima (i Portugal) og Garabandal (i Nord-Spania) ble opplysninger beslaglagt av Vatikanet. Garabandal er fremdeles en varm potet. For også der uttalte Maria det samme – om enn på en litt annen måte. Dette kommer jeg snart tilbake til.

Noen budskap er imidlertid gjort kjent i løpet av de siste årene. Hva Benedikt XVI vil utføre, uttale og avsløre, vil tiden vise. Men den nesten ubrutte italienske pave-rekken kan være historie. Og Joseph Alois Ratzinger er tysker.

Han var rådgiver for den forrige paven og er kanskje enda mer markant konservativ. Han er nok svært godt kjent med uttalelsene fra Maria. Om han tar dem på alvor, er en annen sak. Kanskje er de tildelt en bevoktet glattcelle i hjernen hans. Én som neppe noen gang lar ham i fred.

Maria sier at Medjugorje vil være siste stedet der hun viser seg i verden. Da hun gjorde det, het landet Jugoslavia. På serbokroatisk: Jugoslavija, 801 – som ’Miryam’, stavet på engelsk. På engelsk: Yugoslavia, 1476 – som Miryam meNatzerat på hebraisk. Tallene sier at ’hun kom til sitt eget’; hun opptrer i en ramme med hennes egen signatur. Også dét kan være et viktig signal.

I mellomtiden fortsetter åpenbaringene. De pågår ennå mens jeg skriver disse linjene, og hvert år strømmer pilegrimene fremdeles til i hundretusener. Jeg var der i 1990. Jeg så ikke noe, men følelsen av freden og lyset og nærværet var nesten…massivt. Og jeg fikk en samtale med en av seerne.

 

Disse sidene var et forspill. Poenget med detaljeringen var delvis å tegne et så presist og likevel kortfattet bilde som mulig – ettersom dét som nå følger, synes å stille krav om det. De neste bildene er annerledes.

Men de er en del av det samme. For tallene har mer å fortelle – om den nye tiden, om sammenhengen – og kanskje om en mulig sluttstein i Vatikanets byggverk. Hva med kirken overhodet? Som religionsvesen?

pyramidespråk

Jeg har i en rekke andre sammenhenger vist og omtalt en rekke ellers ukjente og overraskende relasjoner mellom det geometriske symbolspråket i den Store Pyramide – Kheopspyramiden – og Jesus. Påvisningene sjokkerer mange; en har ikke lært å se eller tenke slik. Og Pyramiden hører da hverken til jødisk eller kristen tradisjon!

Det første spørsmålet er derfor om den tilhører egyptisk tradisjon. Det gjør den bare delvis – om overhodet. Sett i lys av en pyramides symbolspråk, er den et taust signal om ’den éne gud’. Toppen er én; her er det overhodet ingen plass for polyteisme. Vi aner et innebygd budskap som foran alt annet uttaler at Himmelens symbol er Én. Noe som både jødisk, kristen og muslimsk gudssyn er enige om.

Dessuten er et stort antall samspill mellom Jesus og Pyramiden påvist – på kloden, på kartet, som nivåsamspill, osv – ikke minst i tilknytning til nøkkelhendelsene i Jesu liv. Da eksemplene er for mange og omfattende til å bli skutt inn her, vil jeg få vise til bøkene mine der de er omtalt (se til slutt i artikkelen).

Men et par detaljer hører med allerede her.

Den ene gjelder oppstigningsgangene inne i pyramidekroppen – én nede fra et kam-mer dypt nede i berggrunnen som vender ut- og nordover; den andre vendt opp-og-innover for å ende midt i byggverket, der den stanger mot en barriere: en vertikal terskel på ca 90 cm høyde. Fra golvet på toppen av dette høye trinnet fortsetter så en trang horisontal gang rett inn til Høykammeret (’kongekammeret’ – som nok aldri har vært et gravrom, slik mange ennå hevder, men – kanskje heller – et innvielsessted … oppstig- ningens mål; pyramide-tempelets ’allerhelligste’.

Det er et poeng i seg selv at stigningen i begge gangene er ca. 26,28 grader – eller 2628ac (centigrader), som jeg gjerne skriver, både fordi desimalene forstyrrer tallbildet, og fordi tallet 2628 avslører en viktig melding.

2628 er summen av alle tall fra 1 til 72. Den vertikale avstanden fra der den øvre gangen begynner til der den slutter (ved terskelfoten) er 72 uc (’hemmelige pyramide-alen’ på 51.49 cm). Den horisontale lengden av samme strekningen er 146 uc. Dermed er arealet av trekanten som slik tegnes under gangens stigende golv, på 5256 uc2. 5256 er det dobbelte av 2628 (og tallet er dermed likt med vinkelen mellom stigegangene).

I ’hellig geometri’ er det tallet som teller, ikke benevningen – iallfall ikke i samme grad. At vinkeltall, mengdetall og lengdemål spiller sammen, er et signal om at den ’hellige geometrien’ bekrefter seg. Noe som mer enn noe annet sted er tilfelle nettopp i denne pyramiden.

Den andre detaljen refererer til Pyramidens strenge ytre geometri. De ytre trekant-flatene har en stigning på 51,84 grader = 5184ac. Tallet 5184 er 72 x 72 og dermed et tegn på at tallet 72 virkelig er et stikkord for denne Pyramidens selvforklaring. Faktorene 1, 2, 3 og 12 er innebygde biter av forklaringen – 1+2+3 og 1x2x3 som en basal treklang; 12 som symbol for verden og menneskeheten.

Men en vinkel på 5184 ac målt fra horisontalplanet gir en vinkel på 3816ac i forhold til Pyramidens vertikale midtakse. Dette er ’himmelvinkelen’ for den ytre geometrien.

tilbake til pavene

Det er ikke minst disse to tallene for (opp)stigning som spiller opp når vi nå skal se nærmere på bildene som de fem pavene tegner for oss. Med henvisning til Formel D – en formel for bokstav-og-tallkombinasjon som viser seg å avsløre meldinger om hensikt og mening – går jeg rett på pavenavnene. Også ’logometriens’ spesialiteter diskuterer jeg i en annen sammenheng, og de spesielle fortrinnene med Formel D er det god grunn til å bli oppmerksom på. Bl.a. fordi den spiller direkte sammen med tallsymbolene i tilknyt-ning til ’hellig geometri’. Bokstav- og tallserien er anført som ’illustrasjon 1’..

Da romerkirkens grunnspråk er latin, er det i første omgang grunn til å se nærmere på den nevnte serien av pavenavn på dét grunnlaget.

Ioannes 198 Tabell I

Paulus 711 trinnsum = 909*

Ioannes Paulus 909 trinnsum = 1818 (a) = 2 x *909

Ioannes Paulus 909 trinnsum 2727 (b) = 3 x *909

Benedictus 576 sum 3303

(a) 1818 (= 2 x 909) er pimært å assosiere med den immaterielle ‘toppsteinens’ høyde – 18,17874 uc. Toppsteinen er den Store Pyramides rene, immaterielle himmelsymbol.

(b) 2727 (= 3 x 909) kan assosieres(?) med retningen fra Golgata til Pyramiden – med korset og graven – ca VS 27,2 grader. Denne kontaktlinjen er ikke tatt rett ut av løse luften; både sted-parene Kapernaum-Nasaret og dåpsstedet (i Jordan) –Betlehem indikerer kartlinjer som peker rett tilbake til Pyramiden (av alle ting!) – og Pyramiden svarer ved å ha begge retningene inne i seg.

 

Den type konsekvens vi ser uttrykt i de fire første navnene, brytes i det siste. Benedikt velger egen kurs. Kan det tenkes at dette er et signal av betydning for helheten? Det er tross alt bare en detalj. Imidlertid er det grunn til å huske at pave nr 3 i rekken bevisst uttalte navnetillegget ’den første’. Primus. Vi får i så fall følgende serie:

Ioannes 198 Tabell II

Paulus 711 trinnsum 909

Ioannes Paulus Primus 1422* trinnsum 2331 (c)

Ioannes Paulus 909 trinnsum 3240

Benedictus 576 sum 3816 (d)

(c) 2331 = 3 x 7 x 111 = 7 x 333; 111 er siffersymbol for Gud; 333 er D-tallet for Yeshúa (Jesus). * Det er kanskje grunn til å merke seg at 1422 er 2 x 711 (pave Paul’s D-tall).

(d) 3816 = halve toppvinkelen i snittet av den Store Pyramide, i aa. Motsvarer bunnvinkelen på 5184aa.

I den grad disse assosiasjonene er symbolbærende, bærer tallene som er å lese, preg av hensikt. Det er grunn til å følge tallenes mulige tale videre.

flere lignelser i tall

Det var tillegget ’Primus’ som fremkalte Pyramidens ’himmelvinkel’. Dette tallsignalet i Pyramiden er en viktig karakteristikk; jeg gjentar: det angir vinkelen mellom vertikal-aksen og sideflaten. La oss ha dette vinkelmålets funksjon i bakhodet når vi nå skal se på de neste tallverdiene.

Vi tar nå for oss de samme pavenes sivile navn.

Johannes XXIII Angelo Giuseppe Roncalli 756 Tabell III

Paul VI Giovanni Battista Montini* 1440

Johannes Paul I Albino Luciani 432 sum 2628 (f)

Johannes Paul II Karol Jozef Wojtyła 2358

Benedict XVI Joseph Alois Ratzinger 1458 sum 3816 (g)

Poenget her er at de tre første gir oss summen 2628, vinkeltallet for oppstigningen – dens vinkel med horisontalplanet. Tallet insisterer liksom på at de tre første i rekken sammen representerer en oppstigning.

Dermed antydes det at noe er avsluttet i og med ’den smilende paven’. Det er ikke til å unngå at betydningen av et planlagt drap kan tenkes vevd inn i tallenes fortelling. Det bidrar iallfall til å forklare det radikale ved endringen.

Tallet 2628 gjelder Pyramidens indre – anatomien. En indre prosess, med Tiden som kjennetegn. Herved blir den lagt bak, og noe helt annet får uttrykk ved de to siste i serien. Her finner vi (enda en gang!) yttersidenes vinkel med vertikalaksen, 3816aa.

Kombinasjonen er uttrykksfull nok: en horisontal retningsreferanse er stilt opp mot en vertikal. Det som gis til kjenne, ligner et bevisst komponert samspill mellom motsatte kvaliteter.

Hva blir egentlig uttalt her? At bare de tre første pavene i denne kirkens nye epoke fikk den oppgave å ha ansvar for å nå kirkens egentlige og ’indre’ mål?

Sies det også at Terskelen gjenstår?

Og at bildet skifter uten at oppstigningen fullføres ved å passere Terskelen?

Ble oppgaven for de to siste å ta seg av kirkens ytre profil og funksjoner?

Leser vi også at fullførelsen av det indre arbeidet, slik det ble annonsert av Albino Luciani, ble kvalt? At ytre hensyn tvang det i kne? Er muligheten for å reparere skaden definitivt spolert? Er vinkelen som knytter ytterflaten til vertikalaksen et uttrykk for at Pyramiden lukkes? – at intet mer gjenstår å utføre?

* Hans øvrige navn, gitt ved dåpen, var Enrico Antonio Maria; disse var aldri i bruk. Hans fulle navnesum på 2034 fungerer ikke i disse eksemplene – men kanskje i andre sammenhenger.

den siste ?

Var de trettitre dagenes pave, stemmen som ble brakt til taushet, den som kunne ha forløst kirkens oppgave og brakt den dit Himmelens intensjon ville føre den? Er kon-sekvensen blitt en lukket Pyramide, et stivnet skall?

Morris L. West hadde forutsagt en slavisk pave. Og han kom. Han hørte bare ikke til i det indre, i oppstigningen. De mistenkte (og muligens sammensvorne) i Vatikanet fortsatte da også sitt arbeid der under Karol Wojtyła. Prosessen for helligkåringen av ham er allerede i gang. Som den er det for Pius, om enn under stadig tydeligere protes-ter fra overalt på kloden. Albino Luciani forties, men også han blir nok helligkåret. Men dén prosessen vil få sine smerteøyeblikk. Det blir vanskelig å fortie dét som i den grad er blitt allmenn viten.

Pyramideskallet får de to siste pavenes signatur. 3816 er et bekreftelsessignal – om at det ikke bare er inne i Pyramiden prosessen er avsluttet, men i det ytre også. Maria i Medjugorje, nå i Bosnia-og-Herzegovina, har uttalt at Wojtyła ville bli den nest siste.

Var det to konservative ikke-italienere, en polakk og en tysker, som skulle sette sluttstreken … for denne formen for kirkelig regjering … eller til og med for et snart to tusen år gammelt geistlig religionsvesen?

Er denne kirkens sjanse til å være en troverdig veileder – ved en terskel av miljø-katastrofer, kosmisk omvandling, økonimiske kriser og dypdykk i ajourført kunnskap – utgått på dato? Vil konservative verdimål, sitat-sedimentering og sikring mot plag-somme rykter være det som blir igjen under San Pietro’s dristige kuppel? Er Benedikt et postludium?

Hva er å huske fra Benedikts innsettelse som pave? Jo: hans henstilling til folke-mengden om forbønn: at han måtte bli ’forskånt for ulvene’. Hvilke ulver kan han ha hatt i tankene? va hadde han i tankeneMafiaen? ’Illuminati’? Luciani’s dødshjelpere? Villdyret? Hans egne omgi-velser i Vatikanet?

Født i Marktl am Inn, 15 km fra Hitlers fødested, hadde han nok visse forestillinger helt fra barndommen om hva slags skygger som kunne slå inn. Likevel benåder han den engelske biskop Richard Williamson som åpent har uttalt at holocaust og gasskamre ikke forekom. Også den heller uventede velviljen mot den anglikanske kirken er med i bildet.

Det minner om panikk.

garabandal

Men nå må vi tilbake til Garabandal. Det første å merke seg er at stedet ligger på nøyak-tig samme breddegrad som Medjugorje: 4320ac n.br. Til og med tallet i seg selv er ut-trykksfullt.

Også dette tallet er å gjenkjenne fra Pyramiden. Nærmere bestemt: fra horisontal-planet som blir definert av møtepunktet mellom de to stigegangene. Skjelnepunktet.

4320 er ti ganger Pyramidens tverrmål i dette sterkt symbolbærende nivået, målt i uc. Lengden fra midten og ut til kanten av dette planet er 216 uc – dvs. 6 x 6 x 6 hemmelige alen … et uttrykk for en i høy grad bevisst målsetting av denne symbolske veien fra ytterst til innerst – den matematiske ’Veien til Midten’. 216 er dessuten 1/24 av vinkel-tallet 5184, som jo var 72 x 72.

Dette betyr dessuten at Medjugorje og Garabandal er lokalisert 13320ac nord for syd-polen. 10 x 1332ac (eller 40 x 333ac) nord for Jordens ’rot-nivå’.

Det egenartede ved Marias uttalelser om pavene – i Garabandal – var at det etter pave Johannes XXIII (som var den daværende paven) ville bli bare tre paver til. Iallfall slik den visjonære Conchita gjenga det den første gangen. Da hun senere ble spurt nærmere om dette – det begynte jo å nærme seg slutten på paverekken! – sa hun at Maria faktisk hadde nevnt én til, men at hun ikke helt regnet med denne. Dessuten hadde Maria sagt at én av de siste pavene ville få en svært kort periode i pavestolen.

Da jeg ble kjent med denne Garabandal-profetien, falt tankene uvilkårlig straks på Albino Luciani. Den annerledes paven. Og, samtidig, den som hadde fått regjere så kort. Tanken slo inn som et sjokk. Var virkelig Johannes Paul den Første én som Maria ikke regnet med? En som Himmelen ikke ville vedkjenne seg? Var Vatikanet og kirken bedre stedt uten ham? Hadde han vært ugresset som måtte lukes bort med makt?

Dette fikk jeg ikke til å stemme. Jeg kunne ikke begripe at han, dette lysende tårnet som ville ’kristne kirken’, at han var forskutt av Himmelen selv. Mens de andre, som mer og mindre lot problemene Luciani hadde villet gripe fatt i, ligge urørt – dette var ikke til å skjønne seg på.

Ingenting stemte dersom det var slik Maria skulle tolkes. Eller kunne det være at mitt gudsbilde var helt feilaktig? At Gud foretrekker konservative paver og et Vatikan med høyst tvilsomme indre og ytre prosesser gående? At Gud har bestemt seg for å tvinge frem et smart men råttent kirkesystem på bekostning av all åndelig erfaring av hellig renhet og sannhet?

Jeg fikk meg noen timers tenkepause. Jeg ba, gjorde notater, snudde og vendte på alt jeg hadde fått en viss innsikt i.

Og så – brått som lynet – trådte et bilde frem som satte tingene på plass.

albino luciani

Maria hadde nevnt én som ville få en kort tid som pave. Det stemte jo med Luciani. Så hadde hun sagt noe om en pave hun ikke helt regnet med. Dersom dette var Luciani, var forklaringen egentlig svært så forståelig.

Han var ikke tiltenkt å bli kontorsjef for Vatikanet, eller opprydder i verdenskirkens mer og mindre diskutable anliggender. Han skulle bare peke på skavankene, gjøre opp-merksom på hva som var galt, stake ut kursen for fornyende og rensende tanker.

Han, en profet, skulle ikke samtidig være prest. Vatikanet kan ikke leve med en seer i sjefsstolen. Også dét har jo Morris L. West fremkalt klare bilder på – i bøkene ’Guds klovner’ og ’Lasarus’. Luciani skulle bare innom pavestolen for at autoriteten i hans røst skulle bli tydeliggjort. Uttalt fra en lavere status ville ikke argumentene hans treffe så sterkt og presist. Han ville bli stående som en urokråke, én som Vatikanet kunne nikke passe respektfullt til men like fullt legge en effektiv demper på, kanskje til og med betraktes som en farlig kjetter. Fra pavestolen, derimot, ville han ikke kunne dempes uten ved et inngrep av radikale dimensjoner.

I Garabandal hadde Maria derfor liten grunn til å regne ham med blant pavene. Han var ment å fylle en annen misjon. Dér ville han i høy grad være å regne med. Kanskje også takket være det ekstra tydelige tegnet som ble gitt: mordet.

Albino Luciani var utpekt til martyr. Som så mange profeter før ham. At Maria ikke gjorde rede for dette i detalj, kan bl.a. ha å gjøre med at dem hun kommuniserte med, var barn. Barn måtte skånes fra sjokkmeldinger. Følgelig måtte Conchita tenke seg om mer enn én gang før erindringen helt kunne fange inn nyansene i budskapet.

Jeg hadde god grunn til å gå videre med tallene. Og med kartanalysene, som også hadde begynt å avgi fortellingen med mening. Bl.a. at Luciani var den eneste av de fem som fra sitt fødested ville ha Medjugorje som mellomstasjon hvis han ’så’ mot Nasaret… Og ikke bare dét: Medjugorje deler strekningen fra Canale d’Agordo (fødestedet hans) til Nasaret i forholdet 1 : pi A. Transisjonsnøkkelens proporsjon – den som så presist for-klarer Pyramidens målforhold, og som like presist forklarer forholdet mellom de fire nøkkelbyene i Jesu liv b. (Disse eksemplene har jeg gjort rede for i flere av bøkene mine.)

Marias utsagn i Garabandal gjaldt de tre ’ordentlige’ pavene som skulle etterfølge Johannes XXIII.

Paul VI med tallet 1440 Tabell IV

Johannes Paul II med tallet 2358, og

Benedikt XI med tallet 1458; summen er 5256 (A og B : se illustrasjoner merket slik)

Også denne summen informerer: tallet angir vinkelmålet mellom pyramidegangene. Helt fra bunnen og opp til terskelen. Men uten at Luciani er med. Han teller 432. I Pyramiden representerer han en enkel, horisontal linje – linjen tversover, den som favner hele transisjonsplanet, og som de andre tre må krysse for å komme videre og helt opp. Luciani er flatet ut til å ha en lengde på 432, en høyde på 0. Ikke én å regne med. Og like fullt med.

nedtelling ?

Det knytter seg ulike oppfattelser til seeren Nostradamus (Michel de Notredame, som levde i tiden 1503-1566). Noen betrakter ham som den store profeten i tiden etter middelalderen; andre som en heller tvilsom alkymist. Men mange av utsagnene hans er det i høy grad verdt å merke seg – ikke minst når han uttaler dette:

The one elected pope will be mocked by his electors. This enterprising and prudent person will all of a sudden be put to silence. They cause him to die because of his too great goodness and mildness. Stricken by fear they will lead him to his death in the dark of night.”

Bilde legger seg på bilde, og Luciani passer inn. Vi er vitne til et drama som utspilte seg for bare noen få øyeblikk siden; vi ante bare ikke dimensjonene. Aner vi dem nå?

I denne sære analysen er det også grunn til å ta med paverekkens navneformer ifølge verdensspråket – engelsk:

John 81 + Paul 351 432 = 2 x 216 Tabell V

John Paul (I) 432 sum = 864 = 4 x 216

John Paul (II) 432 sum = 1296 = 6 x 216

Benedict 216 sum = 1512 = 7 x 216

Tallene viser en utrolig ren sekvens. De tre første teller 4 x 216; de tre siste, 3 x 216. Og den aller siste, Benedikt, er dén som definerer selve modulen på 216, tallet for ’veien inn til Midten’ i Pyramiden. Også dette minner om nedtelling. Opptelling til 7; nedtelling til den definerende modulen.

Hva skjer etter denne sjuende i rekken – ingenting?

Er tyskeren Joseph Alois Ratzinger, ved å uttrykke den avsluttende modulen i et 6+1-bilde, et bekreftende ’sabbatstegn’, et sluttstykke i en utmålt tids-helhet? Er siste kapittel i kirkeinstitusjonens livsbok blitt lukket? Er det dette mulige faktum som er bevitnet i den Grunnboken som uttrykker seg på det ordløse språket – fordi den er signert av Begynnelsen – Pyramiden?

Med andre ord: hvordan det enn kan tolkes, kan også Joseph Ratzingers valg av pavenavn være et signal. John+Paul-symfonien har tont ut. Ikke annet gjenstår enn å signere ’6’ med et konkluderende ’7’. Er det dette som skjer?

All vanlig sannsynlighet taler for at systemet vil fortsette. Men forestillingene om hva som kan komme etterpå, fremkaller fantombilder: Hva med et kirkesystem som i ett nå omvandles til noe helt annet Hva vil bestå / oppstå? I Roma? I den katolske verden? Globalt?

utfyllende detaljer

Albino Luciani hadde kalt seg ’Den første’. Var han også den første av de tre siste?

At andre en dag ville overta etter ham, var han såvisst klar over. At det kunne bli Wojtyła, var nok heller ikke en fremmed tanke. Wojtyła hadde stemt på ham, men ville han kunne stemme på Wojtyła? Eller på Ratzinger? Ingen av dem passet inn i hans visjon. Like har signalet ’Den første’ overtoner av noe. Et program han ville skulle bære frukter. Eller noe han ennå ikke så. Eller var bevisst om at han så.

Det intuitive navnevalget gjorde at han lot den eventuelle neste Ioannes Paulus bli en ’Secundus’, som gir denne tallet 1665 = 5 x 333. Med ham selv, Ioannes Paulus Primus, som 1422 (se tabell 2) og Benedictus som 576 blir de tre sistes sum 3663, som er 11 x 333.

I samme tabellen så vi at det tre første danner summen 2331, som er 7 x 333. Relasjonen 7 : 11 er interessant i den ’numerologiske matematikken’ der pi (3,1415926..) gjelder som 22/7. I en sirkel med diameter lik 7 måler altså halve periferien 11. Siden diameteren er et indre mål, og periferien et ytre, kan denne relasjonen symbolsk sett overføres på paveserien: Ved å avslutte serien av de tre første fullfører Luciani det indre målet; ved å introdusere seg som begynnelsen på avslutningen, deltar han i det ytre.

Eller, sagt annerledes: målsamsvaret er som i ringkorset – et hellig symbol av høy alder, som nettopp handler om samspillet mellom det indre og det ytre: lar vi kors-armene måle 7, blir summen på denne helheten 72, som er Pyramidens forklarende grunntall. Korset (= det indre, som peker utover) måler 28; periferien (som lukker bildet og holder korset fast), måler 44. Forholdet mellom de to symbolene er 7 : 11.

Dette er kanskje å spikke fliser. Det er det ikke noe stort poeng i. Men for den som har sans for nyansene i tall- og formbilder kan disse ha sitt å fortelle. Vi er ikke like.

Også relasjonen til symbolet 333 kan være viktig, ikke minst ved at det gjentas så uttrykksfullt. Både det arameiske ’Yeshúa’ og det engelske ’Christ’ gir D-tallet 333. Og både ’Yeshúa bar-Yosef’ og ’Yeshúa meBet-Lehem’ er 4 x 333. Eksemplene smaker av ekko. Har Regien også lagt inn signaturen 3663 med hensikt?

Og dermed enda et tillegg: Det er å merke seg at hele tre av de fem pavene – både Johannes, Johannes Paul II og Benedikt – hadde Josef (Giuseppe; Jozef; Joseph) som sivilt navn. Det assosierer med god grunn til (den Hellige) Josef, Marias mann.

Yeshúa bar-Yosef’ betyr ’Jesus sønn av Josef’.

Hva eller hvem er å vente som arvtaker etter de tre Josef’ene? Og dermed, etter alle fem? Etter alle paver overhodet? En forløser? En bar-Yosef?

krisesignal

Formel D har her uttalt seg om et høyaktuelt tema – noe den ikke bare vet å gjøre for kirken. En videre studie i Formel D’s aksjonsrom viser hvor viktig og avslørende den kan være når det gjelder fenomen med høy symbolsk ladning.

Ett av de tydeligste eksemplene gjelder de tolv Israels-stammene – et helhetssymbol med troverdig hebraisk ortografi. Summen er 2628 – tallet for oppstigningen, men også for kartretningen Betlehem-Pyramiden. Et annet eksempel er de nevnte navneformene knyttet til Jesus. Nå har formelen har gjort sitt til å gi en artikulert omtale om pavehuset. Og til å stille detaljerte spørsmål.

Pave Benedikt annonserte at besøk av en rekke av Romas kirker i året 2009 som en vei til avlat: syndsforlatelse(!). Det buldrer av gamle katolske spøkelser – slike som bl.a. Martin Luther i sin tid tok oppgjør med. Det buldrer nok av enda mer. En gnagende panikk – som foran et varslet skred?

Helt sikkert vet vi det ikke før etterpå. Da er det som regel i seneste laget.

Men tallene er kanskje ennå ikke ferdige.

Har vi fått noe signal om selve skaden – dét som utløser skredet? Slike signaler er av og til å finne i mellomrommet mellom gitte, konkrete signal. Mellomrommet er i seg selv et mysterium. Det er i mellomrommet mellom de to eldre logometriske formlene at Formel D kom til syne. Det var i mellomrom folk skjulte radioapparatene sine i siste krig. For å definere mellomrommet, må vi subtrahere.

Subtraherer vi de to pavegruppenes summer – ytterprofilens 3816 og oppstigningens 2628 (tabell 3) – får vi differansen 1188. Et tall som kan bety mangt eller lite, men noe kan det jo tenkes å signalisere om her også. 1188 er 2 x 594 – D-tallet for bl.a. Hitlers opprinnelige navn, Adolf Schicklgruber, eller for ordet Deutschland. For å nevne i fleng, men ikke uten et øye for spesialitetene dette tallet har hatt i bakhånd. Men 594 er også D-tallet for den internasjonale benevnelsen ’Vatican’.

Hvorfor i så fall to ganger 594, og ikke tre – eller fem, gyldig for alle fem pavene? Døde Vatikanets symbolverdi i og med at Albino Luciani kom inn på scenen? Uten sikker fjellgrunn under føttene våger jeg å forfølge idéen.

(Johannes) 756 + Vatican 594 = 1350 Tabell VI

(Paul) 1440 + Vatican 594 = 2034

(Johannes Paul I) 432 = 432 sum = 3816.

(Johannes Paul II) 2358 (uten Vatican) = 2358

(Benedikt) 1458 (uten Vatican) = 1458 sum = 3816.

Selv om beviskraften er svak så det holder, virker bildet tydelig. Det repeterer for oss profilen av en lukket Pyramide. Som om den tredje paven i rekken fikk den definitive oppgave – både ved sitt program og sin død – å (kort)slutte Vatikanets strømkrets.

I så fall er Vatikanet allerede en illusjon. Panikken så vel som skredet er begripelige.

lukket pyramide

Den lukkende toppvinkelen i Pyramiden er komplett (se figuren). 3816 + 3816 gir sym-metrien som skal til, og alt denne doblede vinkelen lukker seg over, synes å ha fått revisors signatur.

Å tenke slike tanker og til og med gjøre funnene er én ting. Å sette disse linjene på papiret og offentliggjøre dem er noe helt annet. Men nå var det som de ville frem. Bli sett.

Noe ytre har lukket seg om det indre, kanskje for å tie eller fortie; kanskje for å verne, eller kanskje også av årsaker vi ikke helt vet navn på. Men det aller siste regne-stykket kan ha antydet at hele kvintetten måtte være med på innkapslingen. At alle fem måtte til, ikke bare for å introdusere ny tid, men også for å orkestrere svanesangen.

Skulle noen fremdeles ønske eller hevde at Pyramiden ikke har noe i denne sammenhengen å gjøre, sier tallene like fullt sitt. Pyramiden ble gitt til Jorden, til men-nesket og menneskeheten, til Tid og Sted, for å hjelpe til med synet og gjenkjennelsen.

Den har uttalt seg om geometriens og tallets gåter, om jordklodens, om Moses og, ikke minst, om Jesus – på måter som til fulle viser den evige regien som har latt dette forunderlige byggverket bli til (uansett hvem som den gang eller senere forklarte det ut fra sine egne tankemodeller). Det har m.a.o. vist seg som referanse i en rekke sammen-henger som ellers mest trolig ville vært uten noen felles forklaringsmodell. Denne funksjonen er presist dokumentert og neppe noen illusjon.

Innkapslingen ligner et markant punktum: gjort er gjort, oppnådd er oppnådd. Terskel-ens passérseddel er ugyldig. Toget som nådde terskelfronten, ble satt ut av drift.

Kirken, som – qua religionsvesen – tidlig utnevnte seg til Jesu eneste og tro vitne, har allerede lenge vitnet med ulike tunger. Det er naturlig nok, et tegn på liv like mye som på vingling; ulikheter er et resultat av dét ’å se som i et speil’, og ’å forstå stykkevis’.

Paulus som formulerte disse ordene (1. Korintbrev 13), konkluderte med at kjærlighet har førsteplassen. Slik Jesus ba om at hans folk måtte være ett, ikke fraksjoner – noe som automatisk utfolder seg der det er religionen selv som dyrkes. Båser og kulisser splitter og skader. De står i veien.

I angst eller trass kan jo kirkescenen bli fylt opp enda mer. For eksempel ved ’paver’ som hverken Maria eller Himmelen vil regne med. Ved politiske innspill eller ulike slags avlatstilbud. Eller scenen kan med makt bli feid fri for rekvisitter og snubletråder.

Det er kanskje å håpe at tallene kan eller burde leses annerledes. Eller at slik lesning er forskrudd. Hadde det bare vært så vel. Selv sett fra skjelnevinduet der jeg og mange med meg sitter, er dét som kommer etter, likevel ennå skjult. Slik pleier det jo å være.

Bare ettertiden vil se bekreftelsene som bekreftelser.

Dét som kommer, vil kanskje bli umerkelig først, diffust, tvetydig og tåkete, sett fra utsiden, men trolig tids nok merkbart på begge sidene. Eller vil alt komme… brått?

Vil signalene fortsatt ha lignelser å avgi? Til hvilke skjelnevindu?

kirkens rom

Det som er påpekt – i det minste som en tydelig mulighet – gjelder ikke annet enn dét det gjelder. Kirkens rom er mye mer og inneholder mye annet enn dét disse fragmen-tene fokuserer på. Og dét gjelder ikke bare den usynlige kirken, den som lever sitt indre liv uavhengig av paver og vatikan, organisasjoner og konfesjonsrammer.

Det gjelder bl.a. alle de millioner av kristne grupper som i dag blir forfulgt, som må skjule sin tro, som må flykte fra hjemstedene sine og som direkte eller indirekte blir trakassert av dem som på ideologisk-religiøst grunnlag ikke tåler at de finnes. Og det gjelder dem som ennå ikke har nådd dette nivået av åpen motvilje, men som ut fra én eller annen (f.eks. materialistisk) bakgrunn ikke slipper frem med sitt syn i politikk, undervisning eller oppdragelse. Mange slike tendenser er på vei. Det vises både av avisoverskriftene og av nyheter som forties.

Det neste spørsmålet går dermed ut på hva vatikan-signalene – dersom de skulle vise seg å bli oppfylt – måtte bety for den kristne verden som totalitet. De mer eller mindre tydelige teologiske grensene vil selvsagt få betydning. Den økumeniske viljen til gjensidig dialog og samarbeid er i gang på flere fronter, men motviljens krefter er lunefulle og virker av og til like inngrodd som vemmelsen over mugg i maten.

Og likevel: slik Maria stadig har uttalt i åpenbaringene sine: fred oppnås ikke ved overenskomster og politisk overstyring. Fred oppstår bare inne i hvert menneskeliv. Der også kirkens og troens og egentlige rom er. Hinsides alt som ytrer seg. I Midten, der alt er navnløst, tidløst og levende.

P.s. Det meste av dette materialet er med i kapitlet

requiescat?’ i boken Ageless Testament;