Fisker
og pottemaker – en fabeltegning
Fiskeren
drar ut med sitt garn. Han setter det der han håper fangsten kan
komme, og så må han bare vente. Det hender han er heldig. Det
hender han får svarte garn. Det hender at strømmen har tatt dem.
Så må han dra og lete. Finner han dem, må han kanskje bøte dem;
finner han dem ikke, må han ta fatt med nye. Så er det å prøve
lykken igjen.
Pottemakeren
tar et stykke leire, veier klumpen i hånden, legger til litt eller
tar bort litt, veier igjen – og begynner å bearbeide den. Litt
etter litt kommer formen frem – alt etter måten han arbeider på.
Allting tar tid, men tiden er hans mulighet. Hele tiden blir noe
til. Formen trer frem, bildet dannes, og så er øyeblikket der da
noe er
blitt
til. – Nåja, det hender at ting ikke stemmer helt, at han må
begynne forfra, at karet sprekker i ovnen. Men alltid henter han noe
frem igjen – noe som er,
og som aldri før har vært.
Dykker
vel fiskeren ned og henter fisken inn i nettet? Sitter han i båten
og kalkulerer hvor mye han skal fange der og da? Eller setter
pottemakeren seg og venter på at leiren skal bli en krukke eller
urne?
Disse
to verdener er så ulike. Som ild og vann.
To
hjorder skulle han føre frem. For én dag skal det være én hjord
og én hyrde.
De
to hjordene tilhører to ulike verdener. De kan ikke hverandres
språk, enda de to verdener bor i hver og en av oss. De kan ikke
godta eller begripe hverandre. Enda vi er begge.
For
fiskerne er pottemakerne et mystisk folkeferd, magikere som tryller
ting ut av ingenting og får døde tause masser til å bli kar for
mat og varer, brød og fisk, vann og mel og olje.
Og
for
pottemakerne er fiskerne noen merkelige jobbere som løper hit og
dit, frakter og reparerer og skubber og speider, svevende mellom
tilfeldighet og lykke, avhengige av tidens rytmer og naturens luner.
Pottemakeren
har alltid sin leire mellom fingrene; selv i søvne er den med ham.
Og når han løfter hodet for å rette nakken, fortsetter fingrene å
være øynene hans.
Fiskeren
vogger på vannflatens speil. Alt han ser, er over
denne flaten. Alt han håper på, er under
den.
De
er så forskjellige, disse to rikene. Og likevel – vi har del i
begge.
Pottemakerens
terreng er innsiktens – om stoffet, elementene, tilblivelsens
metamor-foser.
Denne innsikten er hans verktøy, en vei han stadig vandrer videre
på, mot høyere mesterskap og evne. Leiren er hans speil, og
krukken hans eget bilde. Så langt hans evne når, følger han sitt
verk. Så skiller de lag – og han tar fatt på nytt.
Fiskeren
ser mot himmelbrynet, vokter på været. Han inspiserer vindens
tegninger oppe på himmelen og nede på vannet. Skal han prøve en
dyst til? Det er hundretusener der nede …
måtte han få godt fangst i dag! Men kanskje er de på annet hold
nå; det er ofte så umulig å vite.
Pottemakerens
terreng er farlig for fiskeren, et minefelt for den som uvarlig
tråkker i det, en ur og en ørken for den som speider inn i det fra
avstand. Det er på én gang dødt og levende, på én gang ladet og
tomt.
Bare
den som har hånd og øye for pottemakerens virke har noe der å
gjøre. Er en først kommet dit og er begynt på veien, kan det være
så som så å finne vei tilbake; en vil alltid siden føle seg
hjemløs. Tilblivelsens innsikt har en helt annen retning enn
fangstens. For fiskeren er denne innsikten som et overlyds-vakuum –
en tilstand mellom tomhet, lys og bespottelse. Likevel er det ro og
orden, høytid og trygghet der. Fiskeren tar av seg luen og venter
ved døren til pottemakeren løfter blikket.
Fiskerens
terreng
er farlig for pottemakeren – en ren og skjær umulighet. Alene dét
å håndtere levende skapninger som spreller mellom hendene, fyller
ham med panikk. Samtidig smiler han overbærende. Denne umiddelbare
åpenheten, uten annen mystikk enn lunenes, forekommer ham så
forunderlig barnslig. Alt dette uberegnelige er da ikke til å holde
ut! Men likevel – ingen er slik til å stole på som nettopp
fiskeren.
Hvor
forskjellige er ikke disse to!
Hva
er du? Vel, du er begge, for begge bor i deg. Kanskje vet du ikke
helt hva
du er – men i så fall er du kanskje mer fisker enn pottemaker.
Trolig. Vanskelig å si.
Gjeterne
som kom inn fra natten, var noen.
Noen gjetere som voktet noen sauer. De var som fiskerne som venter
på fangsten. Fiskere som fanger noen fisk.
De
vise menn var også noen. Men de brakte tre gaver med seg, og
legendene forteller at også de selv var tre
i tallet. De, og tallet, har noe av pottemakerens bestemte samling
ved seg – et må
og et vet
og et vil
som ikke gjelder for fiskeren. Også fiskeren har et må
og vet
og vil,
men i et annet gyldighetsrom, et plasma av variable betingelser.
Du
kan bare leve i ett av disse landskapene. Selv om begge er i deg.
Jeg mener: bare
ett av dem kan bli ditt egentlige tilhold, din eksistensielle
referanse.
Bare
Han
var til stede i begge. Han er klippen med de to sidene. Bare Han
kunne si: ”Der jeg går, kan dere ikke komme.” Og likevel sa Han
”Kom og se!” For Han er stammen der fisker og pottemaker er
greiner. De vokser bare i hver sin retning, suger hvert sitt av
stammen.
Bare
i Ham kan fisker og pottemaker vite seg trygge på hverandre og finne
et slags sam-funn.
Ikke slik at de kan gjøre hverandres gjerninger. Men de kan ane og
vite den felles tilhørigheten.
Likevel:
fiskerne ser i Ham sin mesterfisker, sin lærer, den som vet å
tvinge vind og sjø, den som ser det nedre i det øvre og det øvre i
det nedre. Og i Ham ser pottemakerne sin
mester, den store innviede formgiver, den som molekyler og masser,
gods og egenskaper er lydige mot, og som hvert vellykket kar strekker
seg mot å tjene.
Han
er stammen for begge.
Fornektende
pottemakere
vil søke å lage et helvete for enhver fisker. De skjønner seg jo
ikke på fisk og sjø og vær – og betakker seg for å gjøre det.
Og de fornektende fiskerne vil gå løs på alle pottemakere og prøve
å utrydde dem. Begge vil forsøke å tilintetgjøre hverandre. Men
øynene vet ikke å skjelne. Alt de prøver, fra begge kanter,
rammer de like mye seg selv.
Begge
bor i deg. Og dét vet Han som kom – pottemakernes mester og
fiskernes. For Han er
begge. Likevel er Han én. Hans stemme taler begges språk men sier
det samme. Og begge, både fisker og pottemaker, finner
gjenkjennelse i Hans røst. De innser at Han er deres rette
tilhørighet. Og i nære varme øyeblikk av lyttende stillhet vet de
at deres egen mester også er de andres mester. Slike øyeblikk er
dyrebare, de renser.
Å
vende seg om fra fornektelsen er en uendelig lettelse. Det som var
kaos, blir orden; det som var oppstykket, blir helt. En sugende
forventning og glede tar plass. Men bildene er ikke uten videre
klare. Fiskeren ser fremdeles fiskermesteren, og pottemakeren
pottemakermesteren, i Ham. Og slik må det nok være – til den
dagen da foréningens grunn er ferdig.
Du
og jeg er skapt slik. Verden er skapt slik – kanskje for å
frembringe et fullgodt materiale, nettopp for foréningen. Bare i
Ham kan den skje. For Han er
den.
Å
tjene foréningen ved å søke Ham! Arbeid for énhet uten Ham er å
gå i veien.
I
Ham trenger vi ikke streve noen énhet frem, for vi er trådt inn i
den. Han arbeider, énheten
emnes, og dét gjør vi også.
Han
er den usynlige toppsteinen, terskelen som åpner vei videre, kjeglen
som foréner ut og opp. Han måtte gå pottemakerens vei med
fiskerens lover og mål for øye, og fiskerens vei, med
pottemakerens. Når Han kommer, er det for å føye begynnelsen og
enden sammen – og foréne alt som er adskilt. Først da vil fisker
og pottemaker se hverandre i øynene – og, i dyp undring, se inn i
sitt eget speilbilde.
Dette
blir
en uhørt, ubeskrivelig begivenhet. Noe så vanvittig som å ha
fornektet …
Ord
kan ikke bli annet enn støvgrann. De må sopes bort med det samme.
De ble til av en slags nødvendighet. De sprang frem for å tegne
bildet – kanskje til og med for å tjene foréningen, via bildet.
Men så snart de har gjort sitt, må de feies bort. Da er de bare
dødt stoff som ikke tjener til noe som helst. Å samle på dem,
hvor gode de enn var i dét øyeblikket da de var gode, er å
arkivere støv. Det ender, før eller siden, med pustebesvær.
Slik
er det med alle ting som ble oss til hjelp underveis. Tempel og
alter, formel og bilde … straks de har gjort sitt, er de
anakronismer. Gyldighetstiden vil nok avhenge av oppdrag og form.
Men så er de blitt støv og duger ikke til annet enn å bli sopt
vekk. De er i veien for det neste Han vil si. For om Han alltid
sier det samme, sier Han det aldri på den helt samme måten.
Selv
de tilsynelatende varige og slitesterke redskapene blir foreldet. Å
holde på dem er å mumle avlagte mantraer. Det er som den
misforståtte antikvariske henfallenheten å nistirre ned i
kjølvannsstripen istedenfor å holde øye med fartsretningen.
Han
taler – ennå. Og enda en gang med friske nye ord. Og nå er det
som om de to språkene stadig mer ligner hverandre; bildene legger
seg innpå hverandre, blir mer og mer ett. Og stadig blir lyttende
sinn stumme av undring.
Men
i dette øyeblikk av kryssende lys er det desto mer nødvendig å
være utholdende, å forbli på sin plass. Fiskeren samle seg om
sikten og kursen og fangsten. Pottemakeren forme sine kar med
skjerpet syn og evne. Dette er nødvendig av hensyn til
konsistensen, her ved denne terskelen. Hvis ikke vil pottemakeren
selv kunne bli knust. Og fiskeren kan selv bli vaset inn i garnene
sine. Flammen i lamper som ennå har ild, kan bli kvalt.
Men
pottemaker-og-fiskermesterens verk vil bli mer og mer
gjennomtrengende, tydelig, opplysende. Og klippen vil åpne sin munn
– og tale.
Bodvar
Schjelderup
1987