AKHNATHON OG MOSESScener for en mulig forbindelse
Artikkel av Bodvar SchjelderupPDF Tidslinje Akhnaton og MosesAkhnaton
og Moses – en tidsskisse
Hvor
ble det av Akhnaton – denne annerledes faraoen?
Hva
kan ha hendt – samtidig, i samspill vi ikke kjenner
Og:
var det alt annet enn en tilfeldighet at Moses kom
til
å tilbringe ungdomsårene sine under faraos eget tak
Blant
praktbøkene som i de siste årene har ligget fremst under
julesalget, er Könemanns utgivelser om historiske tider og steder.
Mange har nok merket seg boken ’EGYPT
– Faraoenes verden’.
Det tok tid før jeg kom igjennom denne flommen av bilder og
beskrivelser – delvis fordi jeg (av gode grunner) nærte en viss
tvil om årsaker, metoder, dateringer osv, og derfor måtte legge
boken til side for å diskutere tingene videre med meg selv og med
andre kilder.
Endelig
fikk jeg øye på kongerekken, listet opp i et eget avsnitt lengst
bak – side 528. Først slo det meg at dateringene her anga senere
årstall enn det som tidligere hadde vært antatt. I tillegg sa en
randbemerkning at heller ikke denne dateringen – angitt i presise
årstall – nødvendigvis var å lite på: det var grunn til å anta
at en ytterligere forskyvning på opptil et halvt hundreår kunne
tenkes.
Usikkerheten
om dateringene for de egyptiske dynastiene er et kjent tema. Men
femti år er mye, selv med den store avstanden bakover i tid. Jeg
selv har lite å stille opp med av historisk kunnskap, men jeg har
bl.a. med interesse lest Immanuel
Velikovsky
– i sin tid Albert Einsteins medarbeider, og en uvanlig
kunnskapsrik historieformidler som imidlertid serverer tidsskjemaer
desidert forskjellige fra de vanlige. Som så mange andre som ser
ting fra sitt eget vindu, ble Velikovsky en bestselger, samtidig som
han ble mistrodd og fortidd av en rekke samtidige arkeologer og andre
vitere.
Så
der står vi, som regel, når utsiktsvinduene er mange og tilsvarende
trange og støvete.
De
detaljerte dateringene i Egypt-verket siterer fra den tyske
granskeren Jürgen
von Beckeraths
bok ’Chronologie
des pharaonischen Ägypten’.
Som alle presiserende tidsskjema inviterer det til oppmerk-somhet,
tross margnotatet om opptil femti års usikkerhet.
Det
som spesielt fanget interessen min, var tidsangivelsen for Akhnaton,
denne annerledes faraoen, som hadde utfordret hele det tradisjonelle
og mektige presteskapet ved å avvise Thebens hovedgud Amon
og lansere en radikalt ny religiøs retning. Denne nye retningen var
imidlertid allerede initiert av hans far, Amenhotep
III,
som mot slutten av sin herskertid erklærte seg å være Solens
representant, og han feiret det ved å bygge en ny hovedstad, et
stykke sør for Memphis.
Sønnen,
Amenhotep
IV,
førte tanken videre, og motstanden fra presteskapet i Theben ble
snart giftig og truende. Amenhotep IV tok nå et nytt navn: Akhnaton
(’til Solens – Atons
– behag’), og også han tok til å bygge en helt ny hovedstad,
Akhet-Aton.
Dette skjedde på østsiden av Nilen – i strategisk avstand både
til sentrene i Nedre Egypt og til Theben og andre religiøse sentra i
Øvre Egypt.
(Helt
i nærheten er det kjente funnstedet Tell al-Amarna, der en rekke
rester etter kristent-gnostiske skrifter ble oppdaget, slik som
’Thomasevangeliet’ og det nå så omdiskuterte
’Judasevangeliet’.)
Få
faraoer har vakt
slik diskusjon i vår tid som nettopp Akhnaton. Først og fremst
skyldes omtalen det radikale religiøse skiftet med det medfølgende
hatet og opprøret fra presteskapet. Men også hans legninger
(homofili?), nye idealer i kunstnerisk formspråk, og kontroversielle
politiske prioriteringer er inkludert i sammenhengen – ting som den
gang inviterte til forakt og motarbeid fra dem som visste sine
posisjoner truet, og som krevde en mandig konge med solid forankring
i tradisjonen og et intimt forhold til det rådende presteskapets
strategier.
Det
ser ut til at
Akhnaton var en visjonær, følsom og filosofisk begavet hersker, som
når det kom til stykket, kanskje ikke helt skjønte omfanget av alle
valgene. Historien byr på flere slike eksempler. Her i Norden har
så vel Harald Blåtann som Hellig Olav vist noe av det samme, om enn
i annen skala og setting. Begge var pionerer som kristne herskere,
og mange valg og handlinger kom til å bære preg av ny visjons
umodne kraft.
Byggingen
av den nye hovedstaden, Akhet-Aton, og den radikale markeringen av en
ny æra, der en monoteistisk visjon med makt søkte å bringe et
tradisjonelt polyteistisk ledermiljø til taushet, alt dette var en
så uhyrlig provokasjon mot det bestående at organisert motstand og
indre opprør bygde seg opp til en knusende motkraft. Vi aner et mer
eller mindre direkte angrep på Akhet-Aton, og forsøk på å ta
Akhnaton og hans nærmeste av dage.
Etter
seksten eller sytten års regjering er Akhnaton forsvunnet.
Sporløst, har det sett ut til – helt til ganske nylig, for nå
mener ekspertene å ha identifisert mumiene til både Akhnaton og én
eller to av hans nære familie. Men både hans varmt støttende mor,
Teje, og hans førstehustru, dronning Nefertite, døde før ham.
Ting kan tyde på at både Teje og Akhnaton kan ha blitt myrdet.
Heller ikke hans nærmeste medarbeider, datteren Meritaton, opplevde
nok noen verdig slutt på sin opphøyde tjeneste. Relieffene som
hadde fremstilt Akhnaton og hans bragder, ble skånselsløst hugd
vekk. Ennå kan vi se disse skamferte bildene – ellers
fullstendige, men uten den forhatte kongen.
Immanuel
Velikovsky
mente å se en slående sammenheng mellom Akhnaton og den greske
Ødipus (Oidipos), som drepte sin far og giftet seg med moren uten å
ha innsett slektsforholdet. Akhnaton’s forsvinning tolket
Velikovsky som en mulig flukt til Hellas – med en Ødipus-legende
som resultat, en tragedie omtalt mange hundreår senere av diktere
som Aiskylos og Sofokles, men naturlig nok, uten at egypter-kongen på
noe vis er inkludert i bildet. Forbindelsen mellom Hellas og Egypt
hadde imidlertid vart i minst et årtusen allerede, noe som kom til å
speile seg i de greske navnene på faraoer som Khufu (gresk: Kheops)
og Khafre (gresk: Khefren).
Parallellen
mellom de like by-navnene – Theben i Boiotia i Hellas, og i Øvre
Egypt – vitner da
også om den sterke greske innflytelsen, ettersom Theben (Thebai) var
den greske navneformen. (I det Gamle Testamentet heter byen No.)
Velikovskys
konklusjoner synes
imidlertid mer fantastiske enn troverdige. Ikke minst ved at graven
nå ser ut til å være funnet: Akhnaton forsvant ikke i løse
luften. Også andre kommentatorer har tegnet sine bilder. For det
historiske faktum at Akhnatons så radikalt grep inn i Egypts
gjeldende strukturer innbyr til å lese mangt mellom linjene. For
eksempel når det gjelder kronologien.
Jeg
merket
meg Jürgen von Beckeraths kronologi, der Akhnatons regjeringstid er
anført som -1351 – -1334. Det spesielle her er at den
etterfølgende faraos regjering tok til allerede i året -1337, det
vil si kanskje hele tre år før
Akhnaton for alvor var ute av bildet. Denne kongen het Semenkhare
og må ha vært én som presteskapet innsatte i ren protest mot
Akhnaton. Dette forklarer overlappingen i tid og røper en periode
med dyptgripende stridigheter på høyt plan.
Det
neste å merke seg er
Semenkhares korte regjeringstid. Den varte bare til et års tid
etter Akhnaton’s forsvinning. Årstallet angis som -1333. Og den
som da overtar, er unggutten Tutankhamon – en sønn av Akhnaton,
men så ung at han blir regjert mer enn han selv regjerer. Og etter
bare en ti års tid er også hans tid ute. Men i skarp motsetning
til Akhnaton, hvis grav er fattigslig til faraograv å være, blir
denne sønnen gitt et utstyr med på reisen inn i det hinsidige som
savner sidestykke. Den overdådig utstyrte graven ble det mest
storslagne funn i egyptisk arkeologis historie.
Hvorfor
denne spesielle feiringen av nettopp ham? Var han en spesielt høyt
elsket eller aktet farao? Sannsynligvis ikke. Utførte han
spesielle heroiske bragder? Tvilsomt. Hvorfor da denne prakten?
En
mulig forklaring ligger i et behov for igjen å gi kongemaktens
verdighet fornyet
honnør. Ting har skjedd som radikalt har undergravd visjonen av
farao som guddommelig hersker, skinnende forbilde og ærefull regent,
et lys for religionen, et verdig ideal æret av folk og presteskap.
Hva kan ha skjedd? Og hvorfor opphørte Semenkhares kongsmakt så
fort?
Det
jeg antar – uten overhodet å være ekspert på området – er at
et annet historisk kapittel legger seg helt inntil. To fortellinger
blas sammen: historier med hver sin kildereferanse, og som ikke
nevner hverandre ettersom motsetningsforholdet mellom dem –
religiøst, etnisk og politisk – prinsipielt inviterte til taushet
om motparten.
Denne
andre faktoren er i så fall hebreerne. Med lederen Moses i spissen.
Det
var
430 år siden stamfaren Jakob Israel var flyttet til Egypt. Han og
familien var invitert av sønnen Josef, som fra å være tjener i en
hoffmanns hus – og etterpå: tukthusfange – hadde avansert til å
bli landets forsyningsminister og faraos høyre hånd. Det var
takket være hans spesielle visjonære gave at han fikk en slik
posisjon: Han hadde tydet kongens drøm og forutsagt en kommende
tørketid på sju år, etter sju år med gode avlinger. Det viste
seg at tydningen gikk i oppfyllelse, og hungers-nøden, som slik ble
vel forberedt i Egypt ved fylte kornlager, kom til å herje i
nabolandene. Dette endte med at farao på Josefs henstilling lot
hans familie av kvegdrivere innvandre fra sitt sted i Negev og
bosette seg i Goshen,
øst i Nildeltaet.
Meningen
var nok
at oppholdet ikke skulle vare. Men hebreerne må ha gjort det godt
der og etter hvert vunnet posisjoner som ikke uten videre passet inn
i de senere faraoenes målsettinger. Den konge som hadde den lengste
regjeringstiden i denne perioden, var Akhnatons forløper, Amenhotep
III. Han holdt tronen i godt over 35 år og var dermed én som det
mektige presteskapet uten særlig vanskelighet kunne tåle, iallfall
helt til han – sannsynligvis ganske brått – satte sitt
monoteistiske solkult-program ut i livet. Men da sønnen, Amenhotep
IV (Akhnaton) viste seg enda mer radikal og i sine første fjorten
regjeringsår ble en trussel mot prestemakten, slo motkreftene til
for fullt.
Men
bare ett års tid etter hans forsvinning forsvinner også
etterfølgeren, Semenkhare.
Den
tanke slår meg at også Semenkhare ble tatt av dage. Ikke av
fiender eller presteskap, men av vann.
At det var hans
hær som druknet under forfølgelsen av Moses og hebreerne. Disse
slapp ’tørrskodd’ over ’Sivsjøens’ tørrlagte bunn ved at
vannmassene mirakuløst hadde trukket seg til side. Men faraos hær
som kom etter for å avkjære dem, omkom i vannmassene som strømte
tilbake.
Jeg
verken kan eller skal gå inn på tolkninger omkring dette mirakelet.
Men det er grunn til å anta at populærversjoner som ikke regner
med mirakler som fakta, selv kan drukne i manglende innsikt. Det er
stadig mangt som ikke kan beskrives eller forklares på
naturvitenskapens premisser.
Fortellingen
i 2.. Mosebok beskriver det hele ut fra hebreernes erfaringsvinkel –
noe som i og for seg kan ha gitt krøniken en viss slagside. Når så
egyptiske kronikører ser ut til å tie om denne skandalen, der ikke
bare hærfolk, hester og vogner går tapt, men farao selv, da er det
en viss grunn til å stille ett og annet spørsmål.
Ett
av de få fakta vi har å holde oss til, er Semenkhares korte
regjering.
Et
lite hebreerbarn blir
oppdaget av en prinsesse under hennes daglige tur til elven for å
bade. Barnet er ifølge fortellingen lagt i en kurv tettet med bek,
og denne blir satt ut på vannet akkurat idet prinsessen kommer med
sitt følge. Moren har satset all sin oppfinnsomhet for å unngå at
gutten skulle miste livet.
Broren
Aron, som nok var hennes førstefødte, hadde sluppet unna påbudet
om å drepe alle hebraiske førstefødte guttebarn – kanskje fordi
de hadde lykkes i å holde ham skjult. Nå gjaldt det den neste; den
lille var så avgjort i fare.
Eller kanskje er hun farens nye kone, slik at Miriam og Aron ikke er
hennes. I så fall er barnet denne unge morens førstefødte.
Hennes fortvilelse over å måtte se sitt eneste barn dø mens
mannens første barnekull får leve opp, er naturlig nok ikke til å
holde ut.
Søsteren
Miriam er med på eksperimentet, og nå er hun spent observatør i
skjul av elvebreddens siv og busker. Prinsessen og hennes terner får
øye på kurven; de hører barnegråt og skynder seg å berge kurven
inn til bredden. Prinsessen skjønner umiddelbart at dette er ett av
hebreerbarna som kongen hadde krevd avlivet. Hun blir slått av
godvilje for den lille. Denne vakre gutten skal slippe å dø.
Nå
dukker
Miriam frem, tilbyr ammehjelp og henter moren. Og prinsessen lar
ammen oppfostre barnet mot å skjenke ham til henne når han blir
gammel nok til det. Hun gir barnet navnet Mosis,
kanskje til minne om sin far, Tutmosis
III,
som hadde avgått ved døden da hun selv var bare barnet
en
gang rundt -1425. Slik blir dette forunderlige funnet en trøst,
midt i savnet av faren.
Årene
går – og så en dag
blir Mosis hentet til hoffet.
Den
regjerende farao er mest trolig Amenhotep (Amenophis) II. Han hadde
strammet inn livskårene til de etter hvert så innflytelsesrike
hebreerne. Ikke bare skulle alle førstefødte blant guttebarna
deres avlives, men stadig flere av mennene ble sendt i ulike typer
tungt arbeid, i gruvene og ved den forserte byggingen av nye
byanlegg. Det er trolig i denne kongens regjeringstid at Mosis
kommer inn i hoffet – som prinsessens spesielle protegé. Moses er
lenge blitt forberedt til dette; men den nye situasjonen som er både
ærefull og spennende, blir også problematisk. Tisking og mobbing,
nysgjerrighet og misunnelse hører med. Mosis er ikke bare
prinsessens yndling; både Amenhotep II og den neste faraoen,
Tutmosis IV, som kan ha tatt over idet Mosis er godt ute i tenårene,
holder denne unge hebreeren under våken oppsikt.
Men
den neste som står
for tur til å bli farao er Amenhotep III, og denne har fått en sønn
som Mosis snart kommer godt ut av det med. Den tenkende, visjonære,
drømmende hebreeren er annerledes enn de andre i hoffmiljøet, og
kongen og prinsessen lar ham bli guttens voksne kamerat. De leker,
går turer sammen, trener opp fysiske ferdigheter og finner på
spennende ting. Ikke sjelden lytter gutten til de forunderlige
fortellingene Mosis varter opp med – annerledes fortellinger,
historier og fabler som tenner fantasien. Noen ganger handler det om
’den éne guden’ – som faktisk har latt seg erfare, og på
mange forunderlige måter. Det er ikke vanskelig å forestille seg
at denne sære kontakten preger seg inn den unge kongssønnen – for
livet.
Vi
kan derfor
tenke oss at guttens far får en egen godvilje for Mosis, til tross
for den gjengse holdningen overfor hebreerfolket. Kanskje innvier
han Mosis i tankene sine – tanker som spredte samtaler med Mosis
har sådd i ham: innsikten om den
Éne Gud.
Mosis, som tross det spente forholdet til hans eget folk har funnet
seg til rette i hoffets rammer, har visst å gjøre sine forfedres
gudserfaring tilgjengelig og attraktiv for en egyptisk kronprins.
Det virker i høy grad mulig at det kan ha foregått slik ...
For
egypteren
ligger de urgamle egyptiske forestillingene i bunnen. Solen, som den
Éne Gud’s unike avbilde, blir likevel mer og mer et ledende
tankemotiv hos så vel kronprinsen som den lille sønnen – et motiv
som radikalt men trinnvis former nye forestillinger om en konges
embete, kall og roller. Mer enn én gang har kronprinsen sett seg
arg på presteskapets snedige taktikker og vilje til makt; han har
tenkt sitt, og nå får tankene ny og radikal næring.
Bit
for bit modnes idéen om et annet system, andre betoninger i
religionen, en radikal fornyelse innen de tradisjonelle mønstrene.
Han ser muligheten for en total endring. Og som ledd i dette: ved
å
bygge en ny hovedstad.
Men
med ett skjer noe som helt snur om på hans sympati for den unge
hebreeren, som istedenfor å dele skjebne med hebreere flest, har
fått ete ved hans bord og nyte hans gunst.
Mosis
blir nemlig én dag vitne til at en egyptisk soldat slår løs på en
hebreer, kanskje fordi denne ikke jobber hardt nok. Mosis blir
rasende; han dreper egypteren. Straks slås han med redsel for
konsekvensene; han begraver den døde og prøver å skjule sporene.
Slaven han hadde ment å komme til unnsetning, kan imidlertid ikke
tie med hva som har skjedd, og ryktet kommer snart kongen for øre.
Uten nøling befaler Tutmosis IV at Mosis skal late livet.
Over
natten er den dyrebare vennen og rådgiveren borte. Gutten,
som spør etter sin venn, får vite at Mosis har begått noe
fryktelig, og at hans farfaren nå må ta livet hans. Den lille
prinsen aner at han aldri mer vil få se og snakke med sin venn. Han
får det bare ikke til å stemme – at Mosis har gjort noe så galt.
Men nå er han sporløst forsvunnet. Han må være på rømmen.
Gutten som alltid har vært så glad i Mosis, kan ikke la være å
savne ham; du verden hvor han savner ham! Men hva kan han gjøre?
Ingenting. Han kan bare i sitt stille sinn håpe på at Mosis vil
klare å komme seg unna. Det må
han bare!
Mosis
er på flukt. Hans tilknytning til hoff og elite – og hans tid som
adoptert egypter – er definitivt over. Han holder seg skjult,
kommer seg østover. Til sist ender han opp i en ødslig villmark
mellom nakne og bratte fjell. Men buskapen som beiter de skrinne
markene gir ham en idé, og presten som viser seg å eie dyrene, lar
ham få prøve seg som gjeter. Han blir snart en nær venn av huset,
og etter en tid får han gifte seg med prestens datter. År følger
år, og avstanden til minnene så vel som truslene har etter hvert
sluppet taket. Han er blitt far og forsørger. Først kom ett barn,
så ett til. Mosis’ fremtid ser ut til å være bestemt.
Det
er da at kallet kommer.
En
dag under gjetingen blir
han vár en tornebusk som ser ut til å være i brann; det flammer og
knitrer, men busken forblir like hel og frisk. Og nå hører han
Stemmen.
Den kommer rett ut av flammene. Den henvender seg til ham.
Den har et budskap til ham – befaler ham å vende tilbake til
Egypt. Hvorfor? For å utfri hebreerne som nå treller under en ny,
hard konge. Det er ingen ting å være redd for, sier Stemmen, for
de som engang stod ham etter livet, er nå døde.
Synet
og Stemmen
er i seg selv et sjokk. Samtidig raser gamle minner og nye tanker
gjennom hodet hans. Amenhotep III er altså død. Hvem er konge nå,
tro? Det må være gutten – Amenhotep IV. Tanken er grotesk. Det
er ikke mulig! Det kan ikke være mulig at hans lyttende og
lærenemme lekevenn fra den gang er blitt slik en hard konge! Eller
er det han,
Mosis, som med sin ugjerning har forårsaket det hele og snudd hele
kongehuset – også den nye kongen – desto mer mot hebreerne? Og
dét så ettertrykkelig at de må bli reddet ut av landet før det
vil komme til å gå helt
galt?
Mosis
vet ikke hva han skal si. Han skylder på at han ikke er særlig
talefør, iallfall etter alle disse årene i utmarken blant sauer og
geiter. Da sier Stemmen at han skal oppsøke den eldre broren, Aron,
for denne er allerede utpekt til å følge ham og hjelpe ham med
argumenteringen.
Nye
følelser og tanker tar fatt i ham. Han kan ikke og vil ikke;
samtidig vet han at han er blitt utpekt. Uten flere motforslag på
lager vet han at han må akseptere. Han vet enda mer: at et uhyre
viktig blad i hans livs bok nå blir vendt – akkurat her og nå.
At
etter
dette vil alt være svært så annerledes.
Men
kongen
som én dag gir ham og Aron audiens, er så avgjort ikke Amenhotep
IV. Det var da en lettelse! Og med ett er Mosis talefør. Brødrene
legger frem sitt program: de skal føre hebreerne til landet som
forfedrene deres dro ut fra for fire hundre og tretti år siden.
Farao
bryter ut i latter; hva er det disse halvoldingene tror de kan få
til! Hvor gamle er dere? Snart
åttifire, og snart åtti …
Men
hva har dét med saken å gjøre? Det er ikke deres idé – de er i
oppdrag. Fra Israels Gud, den Éne, Han Som Er …
Da
ler kongen
igjen, og alle rundt tronen hans trekker på smilebåndet.
Denne
nye kongen er trolig Semenkhare
– en farao innsatt av presteskapet som motkonge mot den forhatte
kjetterkongen med de sinnssyke religiøse idéene – Akhnaton.
Som fra sin nye hovedstad på Nilens østbredd, Akhet-Aton,
ennå prøver å vinne trofaste medarbeidere, medtroende, menn og
kvinner med innsikt som innser og vil kjempe for Visjonen.
Men
Semenkhare er
den som har prestene med seg, og under ham får hetsen mot hebreerne
ny kraft. Og nå, som Akhnaton har tappet statskassen for å få
bygd denne nye hovedstaden, er hebreerne desto viktigere – som
arbeidskraft i gruve, på byggeplasser, i gravingen av nye kanaler.
Riktignok får de mest betydningsfulle av dem beholde noen av sine
privilegier; de er uunnværlige både som økonomer og handelsmenn,
kunsthåndverkere og rådgivere. Men resten: de skal fordundre meg
arbeide! Kvinnene óg – til de stuper, om nødvendig.
Mosis
aner fare. Semenkhare er ikke Akhnatons venn. Tvert imot. Spontant
skjønner Mosis at denne Akhnaton er identisk med Amenhotep IV.
Kongen der sør er hans kjære venn – den han lekte med og
underviste, den fantasifulle gutten som hadde så åpent et sinn og
oppfattet ting så fort. Mosis hører rykter om at også faren,
Amenhotep III, hadde utviklet visse nye tanker, men etter hvert blitt
mer og mer stivbent og hadde endt opp med å la seg selv tilbe …
som Solens avbilde. Og på de fordømte hebreerne la han stadig nye
byrder. Men én dag var også hans tid ute.
Automatisk
stod
sønnens, Amenhopet IV’s, ideer for tur til å settes ut i livet.
Mosis kan ikke unngå et brennende ønske om å få se ham igjen,
høre ham fortelle, dele minnene om hva de engang hadde sammen,
kanskje gi ham ett og annet råd, om nødvendig. Mosis aner at dét
denne radikaleren har fått i stand, har han selv – Mosis – vært
med på å vekke til live. Og gutten har maktet å gå sin egen vei.
Han er ikke som faren. Han svarer ikke til det utvendige politiske
og religiøse maktidealet. Mosis aner at dette sikkert kan gjort ham
usikker og tvilrådig til tider, men at det like fullt har ansporet
ham. Han må så avgjort ha satt seg fore å være Vei og Lys for
det nye Egypt. Og hetsen mot hebreerne vil han ikke uten videre være
med på …
Men
nå stormer det mot Akhnaton.
Stemmen
sa ikke
at det var Akhnaton Mosis skulle oppsøke. Men regenten i Nedre
Egypt, han som også synes å ha støtte fra Øvrelandet. Akhnaton
er ved å miste taket på situasjonen. Og nå er Mosis og broren i
tjeneste for Stemmen. Som har ført dem til Semenkhare.
Og
så, midt
under alt som nå skjer, kommer nyheten – om Akhet-Aton’s fall.
Om åpent opprør. At Akhnaton er blitt styrtet. Hva har skjedd?
Har han rømt? Har han unnsluppet? Eller har de drept ham? Mosis
prøver forsiktig å spørre seg frem, trenger å vite. Han innser
at denne lunefulle og steinharde Semenkhare har vært en brikke i
spillet mot Akhnaton – en brikke for presteskapet som har latt ham
få kongsrollen allerede mens Akhnaton holdt skansen i den nye
hovedstaden.
Er
alt tapt? Semekhare
er vrang og spotsk og lunefull. Hans kyniske argumenter er alt de
oppnår. Av og til vinglende – gir et Ja og et Nei om hverandre.
Til slutt blir det Nei på Nei. Bare så dere vet det: Hebreerne, de
blir hos meg, de. Jeg, Farao, slipper dem så visst ikke fri. Eller
har dere kanskje enda noen argumenter på lager?
Ikke
argumenter. Men
plagene som én etter én herjer Nildalen, blir mer og mer grusomme.
Farao aner magi og krefter som hane egne magikere ikke vet å
motvirke. Av stadig flere blir han anbefalt å gå med på Mosis’
krav. Så en dag gir han etter. Javel, så dra da! Bare dra! Ut i
ørkenen med dere! Måtte det gå oss alle vel …
Ikke
desto mindre setter han etter dem med soldater, hester og vogner.
Hvorfor skulle han gi etter for disse gamle tullingene! Med ett er
han i hælene på en
enorm folkemasse. Så mange? Synet egger ham opp og han skynder på.
Da ser han diket der vannet har delt seg, ser mengden som presser på
over mot den andre siden. Han driver folkene sine frem: Etter dem!
Stans rømlingene! Slå dem!
Tidsrommet
mellom funnet av barnet i kurven og Semenkhares bortgang er stort.
Exodus-krøniken kaller ham Moses
–
og sier at han var åtti år gammel da han gikk over sivsjø-bunnen
med et stort antall hebreere i sitt følge. ’600 000 menn
foruten kvinner og barn’ tilsier en flokk på minst halvannen
million.
Tegnet
som følger Moses er
å bli reddet fra vannets trusler. Åtti år etter at prinsessen
reddet ham, skjer noe nesten tilsvarende. Her ute ved sivsumpene.
Krokodillene i Nilen er byttet ut med en fremstormende egypterhær.
Stemmer
årstallet med Semenkhares død(?),
kan Moses ha vært født omkring -1413. Og idet han dør på
Neboberget etter folkets førtiårige ørkenvandring, har vi nådd
frem til ca. året -1293. Disse tidspunktene kan passe med dét som
videre skjedde i hebreerhistorien: Josvas gjenerobring, Samuels tid
som nasjonal dommer, Davids tid som konge i Hebron og Jerusalem, og
Salomos storhetstid i Jerusalem med byggingen av tempelet. Dette
siste skjedde omkring året -950.
Året
kan godt
være -1332 – året med det spesielle tallbildet som langt senere
(ifølge vår kalender) skulle bli identifisert som et spesielt
guds-år. Men også fordi 1332 er 12 x 111. Møtet mellom Énheten
og mangfoldet speiler seg i sammenstillingen av 1 og 2. Det
trefoldige gudstallet ’1’ understreker signalet. Tallet 1332 har
egenskaper som etter hvert vil få mange og ulike ekko i historien.
I
så fall er dette tallet profetisk – men om ting som er og forblir
ukjent for Moses. Han er en nøkkel til det, er selv midt inne i
fenomenet – ikke én som ser alt med ettertidens overblikk. Men
stemmer dette tidspunktet, så gir det erfaringene ved Sinaifjellet
en ekstra ettertids-aura.
Men
hva er tid? Hva
er tall? Hvilke lignelser ligger det i tallenes ladde sfære?
Bibel-krøniken
nevner ikke noe om dette. Den nevner jo heller ikke pyramider,
egyptiske templer, sfinkser og obelisker, religiøse eller andre
forhold som ville misfarge en ren hebraisk beskrivelse. At Moses’
år sammen med faraosønnen ikke blir nevnt, kan dessuten ha sine
egne årsaker.
Poenget
med denne fremstillingen begynner
å bli tydelig. Det er det tilsynelatende – og sannsynlige –
sammenfallet mellom fortellingens to sider, også når det gjelder
tidsfaktoren. Andre påvisninger, som det nok ennå gjenstår å
gjøre, kan godt tenkes å støtte idéen.
Nylige
funn på sjøbunnen ute ved sørspissen av Sinaihalvøya er forsøkt
sett som tegn på at det var her Moses kom seg over Rødehavet. Men
dette stemmer på ingen måte med den detaljerte krøniken, og
heller ikke med det faktum at de aller fleste av hebreerne hadde
holdt til ute på delta-sletten.
Var
det i stedet Akhnaton, hans familie og de trofaste støttespillerne
som hadde forsøkt denne fluktveien – her hvor avstanden over til
den andre siden var på det korteste? Å prøve på å nå helt til
sivsjø-området ville være et for stort vågestykke. Var de blitt
innhentet og tilintetgjort? Er det Akhnatons siste forsøk på å
overleve som nå er funnet på bunnen av Bab-el-Mandeb?
Noe
som setter fokus på en slik mulighet er Zahi Hawass’ og hans
medarbeideres nylige funn av en hittil ukjent grav i Kongenes Dal.
Letingen etter Akhnatons grav har lenge vært på ønskelisten. Nå
er det kanskje nettopp dette som har skjedd. Graven er heller
fattigslig til faraograv å være. Men hodeformene synes å stemme
med de relieffene og skulpturene som fikk overleve. Dessuten bærer
minst to av dem merker etter slag og knusing – noen kanskje påført
dem mens de ennå levde; andre etter at de var døde. Signaler om
forakt og hat. De er blitt plassert der i kraft av sine kongelige
roller, ikke av kjærlighet.
Sett
fra egyptisk side hadde en serie
smertelige katastrofer rammet landet. Først dette med Akhnaton, som
tross alle store løfter og gode utsikter hadde endt med
prestesoldatenes opprør, kongens hemmelige forsvinning, og en fersk
men forlatt hovedstad, nå allerede i ruiner. Og midt i det hele kom
plagene og epidemiene under Moses’ forhandlinger med Semenkhare.
Kongen hadde problemer på minst to kanter. Han ble automatisk
besatt av tanken på at ting raknet rundt ham.
Den
neste katastrofen var så Semenkhares siste fatale feil: å spolere
sin ære og sitt rykte ved å omkomme sammen med en stor del av
hærstyrkene i sumpsjøene mellom Middelhavet og Rødehavet. Også
store mengder av de beste hestene, vognene, våpen og annet utstyr
gikk tapt.
Den
som fulgte etter Semenkhare var Tutankhamon, en gutt på snaue ti år,
gjort til konge i all hast. kanskje var han sønn av Akhnaton. I
alle fall var hans unge alder presteskapets store mulighet til å
reparere på skadene – så langt det lot seg gjøre. Hva som
gjorde at han døde etter bare et tiårs regjering, er kanskje også
uklart.
Ikke desto mindre ble hans gravferd gjort til en hendelse uten
sidestykke.
Dette
skjedde, ikke på grunn av den unge faraoens popularitet, heltemot
eller visdom, men mest sannsynlig for å dempe bildet av de
katastrofale perspektivene etter Akhnatons og Semenkhares
regjeringer. Det trengtes et krafttak av helt spesielle dimensjoner
for igjen å la faraos verdighet få glans. Ikke minst ville
presteskapets status tjene på det, men også kongehuset og kreftene
som holdt det Nye Riket sammen, innad og utad.
Egyptiske
krøniker tier om dét som
hebreernes nedtegnelser legger frem i detalj. Og omvendt. De to
sidene er aldri blitt én fortelling.
Men
kanskje
er det nettopp dét de er: én
fortelling.
Her,
der denne hæren omkom, skulle Seti
I
og hans sønn Ramses
II
en del tiår senere ta opp igjen byggingen av kanalen mellom de to
havene … den som imidlertid først på 1800-tallet ble en varig
realitet under den franske ingeniøren Ferdinand de Lesseps:
Suezkanalen.
Enn
om Setis og Ramses’ formål ikke bare kan ha vært diktert av ideen
om den forbindende vannveien, men også av et ønske om å pløye
frem tapte spor? Var det ikke grunn til å vinne tilbake noe av de
tapte rikdommene – og samtidig få skjult de skammelige
vitneprovene som måtte finnes der på bunnen? Men også dette tier
de egyptiske krønikene om.
Trondheim
november
2009
Bodvar
Schjelderup
Illustrasjonen
: en
diagrafisk illustrasjon av den mulige kronologien.