Gud består av to energier som utfyller hverandre

Helle Bjerkan

Robert Powell mener at noen av vår tids viktigste spirituelle oppgaver er å søke kunnskap om, å få et forhold til, og å ære himmelvesenet Sophia

Gjennom en tusenårig tradisjon med patriarkalsk dominans er hun blitt skjøvet ut av vårt verdensbilde. Men hun var med fra tidenes morgen; hun er modergudinnen som har inspirert alle religioner og alle spirituelle fellesskap.

Powell mener vi nå står overfor den sophianistiske tidsalder.

Men sophianismen er ikke ment å være en ny slags isme, en teologi eller kosmologi som er den eneste rette. Vissheten om himmelgudinnen Sophia er heller en inspirasjon. Sophia er en ledestjerne mot den terskeloverskridelse vår kultur står overfor: overskridelsen av den intellekt-baserte tenkning til en spirituell tenkning, eller visdom; overskridelsen av egoismen og individualismen til en forbindende virksomhet; foreningen av de arketypisk mannlige egenskaper med de kvinnelige; foreningen av vestlig naturvitenskap med østlig mystisisme og religiøsitet. Sophianismen betegner også en vitalisering av kristendommen, en slags kristendommens ekspansjon. Mysterier forbundet med kristendommen kan nå bli allment tilgjengelige; mysterier som vil åpne porten opp for forbindelsen til alle religioner og spirituelle strømninger.

Robert Powell er vitenskapshistoriker, matematiker, astronom, astrolog, eurytmilærer og eurytmiterapeut.

Denne kunnskapsrike mannen ble kjent med Sophia gjennom sitt arbeid med å oversette russeren Valentin Tombergs bok Meditations on the Tarot – A Journey into Christian Hermeticism fra fransk til engelsk. Arbeidet med denne boken endret Powells liv. (Esoterikeren Valentin Tomberg levde anonymt i England og skrev denne bemerkelsesverdige boken på 658 sider over mange år. Boken er nå svært ettertraktet etter å ha vært utsolgt i lengre tid, og den oppnår høye priser over internett. Den er spådd å bli en klassiker innen spirituell litteratur.) Powell har selv forfattet flere bøker, blant annet om astrologi og om Sophia. Han er født i England, men har siden 1978 vært bosatt i Sveits og i Tyskland. Powell regnes som en av vår tids mest kunnskapsrike både på østlig sofiologi og vestlig antroposofi. Siden midten av 80-tallet har han reist verden rundt og holdt seminar og konferanser om Sophia.

- Sophia er også en sentral størrelse i Johannes` Åpenbaring, Apokalypsen.

Sophia som visdom


- Hvem er Sophia?
- Sophia betyr visdom. De fleste kjenner til at ordet filosofi betyr kjærlighet til visdom, (eller kjærlighet til guddommelig visdom), men for øvrig er Sophia svært lite kjent i den vestlige verden. I østlig ortodoks religion er hun mye mer fremtredende. I Istanbul finnes det mest betydningsfulle byggverk til hennes ære, Hagia Sophia (6.århundre etter Kristus), som ble regnet som et av verdens syv underverk, og i Russland og Ukraina finnes hun avbildet på flere ikon, der hun æres både av det gamle testamentes fullbyrder, Johannes Døperen, og det nyes stam-moder, Jomfru Maria. Hun er her avbildet som et majestetisk engelvesen med septer og krone, sittende på en trone mens hun utstråler guddommelig visdom, sier Powell.


I Russland er de viktigste filosofene inspirert av Sophia, de såkalte sofiologene, mens i vestlig filosofi er hun en nærmest ikke-eksisterende størrelse, tross at filosofien bærer henne i sitt navn.

I vestlig tradisjon finnes imidlertid Sophia blant annet både som en av de vesentligste inspirasjonskildene til middelaldermystikeren Hildegard von Bingen og Jacob Bøhme, og dikterne Goethe og Novalis er også kjent med henne som det evig-kvinnelige. I begynnelsen av vårt århundre fikk den vestlige verden en ny stor Sophia-åpenbaring gjennom Rudolf Steiners antroposofi (visdom om mennesket), i følge Powell.

- Er det spesielt stor interesse for Sophia nå?
- Ja, siden 1995 har det skjedd en verdensomspennede oppvåkning til Sophia. Spesielt kvinner i den vestlige verden henvender seg nå i økende grad til det kvinnelige guddommelige. I forskningsmiljø er det økende oppmerksomhet for urgamle matriarkalske samfunn, og det er gjort arkeologiske funn som tyder på at det i før-historisk tid eksisterte svært rike kulturer som dyrket kvinnelige gudinner over en tidsperiode på flere tusen år.


To strømninger i menneskehetshistorien


I mange opprinnelige religioner snakkes det om ”Himmelfaderen og Jordmoderen” eller om ”Den kosmiske Faderen og Moder Jord”. Gud er her
både kvinnelig og mannlig, Gud består av to likeverdige helhetsskapende energier. Slik også i den opprinnelige jødedom og i kristendommen. (Tre bøker i den hebraiske Bibel blir betegnet som Visdommens bøker.
Det hebraiske ordet Chokmah ble oversatt til sophia av grekerne, og for grekerne var ikke Sophia som visdommens gudinne noen abstrakt størrelse, men personifisert som en virkelig spirituelt vesen med navnet Sophia.)

- Tross den kristne verdens nesten totale glemsel og fornektelse av Sophia, er hun også kjent i den kristne kosmologi, det kristne verdensbilde, sier Robert Powell.


Johannesevangeliets berømte første ord lyder: ”I begynnelsen var ordet.” Mindre kjent er ordene fra Kong Salomos Ordspråk i Det Gamle Testamente, som
beskriver Visdommens opphav: ”Jeg var det første som Herren frembragte”. Begge var altså til stede fra begynnelsen av: Sophia og Logos, visdommen og ordet. Sophia var skapelsens plan, Logos var ildkraften som kunne virkeliggjøre planen. Disse kan betegnes som to strømninger i menneskehetshistorien, en kvinnelig og en mannlig. Kristus henvendte seg til representantene for disse to strømningene da han fra korset sa til Johannes og Maria: ”Se, dette er din mor, dette er din sønn.” Kristus ville forene de to strømningene. Dette er også den sanne esoterikkens mål. Også gralskristendommens dypeste anliggender var å forene de to strømningene. Søkenen etter Den Hellige Gral var egentlig en søken etter den guddommelige Sophia.
Der er hun omtalt i 12. Kapittel som en kvinne, ikledd solen med månen under sine føtter, og hodet kronet med en tolv stjerners krone. Hun er svanger og skriker i barnsnød og i fødselsveer. Foran henne står en drage klar til å sluke barnet.


- Når og hvorfor ble Sophia glemt?
- Sophia forsvant på et tidlig tidspunkt ut av kristendommen. Hun ble identifisert med Logos, Kristus, eller med Den Hellige Ånd. Den patriarkalske kulturen må sees som årsaken til dette. I den katolske kirke spiller riktignok jomfru Maria en stor rolle, og mellom
Sophia og Maria finnes en nær sammenheng. Den katolske kirkes feiring av Marias fester er da også bestemt av Visdomsbøkene i den hebraiske Bibelen, altså fra skrifter som fantes før jomfru Maria ble født. Sophia skal ha blitt inkarnert i Maria, slik faderguden inkarnerte seg i Kristus. Men den katolske kirkes Maria utgjør bare ett aspekt av den guddommelige Sophia.

Den kvinnelige treenighet


- Den store oppgaven i vår tid er å få klargjort at Sophia er et eget vesen. Sophia er bruden til Kristus. (Johannes` Åpenbaring). Samtidig må Sophias forhold til treenigheten klargjøres. I likhet med det mannlige guddommelige har Sophia tre aspekt. Hennes aspekt er Moderen, Datteren og Den Hellige Sjel, tilsvarende Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

- Kan du utdype dette?
- Sophias forhold til treenigheten var det sentrale spørsmål til de russiske sofiologene. I følge en av disse, Florenskij, er Moderen ursubstansen til skapelsen; Datteren er skapelsens visdom, den himmelske Sophia; Den Hellige Sjel er skapelsens skjønnhet og hellighet. Sophia er det første skapte vesen, spissen i skapelsen. Hun er den første som ble skapt av treenigheten. Derfor har hun et forhold til de alle. Siden hun er den førsteskapte kan hun gå ut og inn av treenigheten. Hun er Moderen i forhold til Faderen, hun er Datteren i
forhold til Sønnen, hun er Den Hellige Sjel i forhold til Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd vever mellom Faderen og Sønnen. Den Hellige Sjel vever mellom (den jordiske) Moderen og den himmelske Sophia.

- Sophia har altså tre aspekt. Denne kvinnelige treenighet tilsvarer den eldgamle mysterielæren. Klarest ser man dette i de eleusinske mysterier i det gamle Hellas.


I sentrum av denne står Demeter-innvielsen, og dessuten innvielsen av hennes datter Persefone. Også Athene stod sentralt i disse mysteriene. Disse tre dannet en kvinnelig treenighet: Moren, Datteren og Den Hellige Sjel. Denne gamle visdom ble holdt hemmelig i mysteriene. Disse Sophia-mysteriene blir først i vår tid åpenbar. Og først med forståelsen av den kvinnelige treenighet blir forholdet til den mannlige klar. Den mannlige innvielsesvei går gjennom tenkningen, vitenskapen, slik denne henter ned og uttrykker ideene. Den kvinnelige innvielsesvei går gjennom dypet, gjennom hjertet og utfolder seg i kunsten og i det fellesskapsdannende.

Kristusmysteriet og Sophiamysteriet


- Vi kan gå enda lengre tilbake: Sentralt i de egyptiske mysterier var Isis- og Osiris-innvielsene. Disse to representerer de to strømningene: Osiris – Logos og Isis – Sophia. De er representanter for det samme vesen. De er bror og søster, mann og kvinne. For å forstå den egyptiske mytologien på denne måten må vi igjen ta utgangspunkt i den russiske sofiologien.
Før skapelsen fantes ikke polariteten mann – kvinne, Logos – Sophia; heller ikke polariteten mellom det transcendente og det immanente. Faderen kan sees som det immanente, den det hele er skapt ut fra, det som ligger utenfor jorden. Sønnen er kommet fra himmelen og inkarneres på jorden. Men Faderen og Sønnen er samtidig ett. Den Hellige Ånd er forbindelsen mellom punktet og periferien, Den Hellige Ånd vever mellom Faderen og Sønnen, frem og tilbake. Noe tilsvarende finnes i den kvinnelige treenighet. Her er midtpunktet Moderen. Hun står i forhold til den himmelske omkretsen, der den himmelske Sophia er. Mellom Moder Jord og den himmelske Sophia vever Den Hellige Sjel.
1200 år f. Kr. tok Moses, som var en høytstående innvidd i Osiris-mysteriene, med seg de egyptiske mysteriene ut av ørkenen. Moses stod i Logos-strømningen; han forberedte Kristi inkarnasjon. Gjennom Moses` utgang av Egypt ble Isis-mysteriene forlatt, mens Osiris-mysteriene fikk en slags ny videreføring gjennom Moses` innstiftelse av den kristne religion. Dette er et tidsvendepunkt: fra nå av blir Isis fremstilt som sørgende. Dette peker også mot overgangen fra Mythos til Logos, og mot tapet av den skuende bevissthet og den hellige visdom. I følge Powell var de siste tre innvidde de hellige vise menn som kom til Jesusbarnets fødsel.

Vår tid speiler den egyptiske tid: vi er like langt fra år 0, mysteriet på Golgatas tidspunkt, som innstifteren av den egyptiske religion og de egyptiske mysterier, Hermes Trismegistos levde i.

I vår tid er Osiris og Isis metamorfosert til mysteriene om Kristus og Sophia. Samtidig med Kristi nye gjenkomst begynner en ny tid for Sophia. Vår tid representerer en voldsom omveltning for menneskeheten. Forløsningen av jorden, gjennom Kristus, begynner nå. Kristus stiger enda dypere ned i jorden enn det han gjorde etter korsfestelsen. Det er derfor Sophias oppgave å overta Kristi arbeide for oss i det tyvende århundre. Fra begynnelsen av vårt årtusen begynner Sophia å virke fra oven. Sophia som himmeldronning, som kosmisk gralsdronning, som imaginasjon: trinn for trinn stiger hun ned, og hun bringer sine skatter med. Dette er det vesentligste for de nye Isis-Sophia-mysteriene. Kristus åpner veien til jordens indre, Sophia bærer de store mysterier ned fra himmelen. Vi kan nå henvende oss til Sophia, slik vi har henvendt oss til Kristus. Gjennom Sophias varme og Kristi lys vil vi ikke lengre oppleve oss som hjemløse vandrere. En ny forbindelse mellom det som tidligere har vært skilt, kan finne sted.

Vår tid

I følge Powell kan ikke kristendommens fulle gestalt åpenbare seg før den kvinnelige del er tatt opp. I Vesten er det nå vår oppgave å prøve å virkeliggjøre dette.

- Dette var også Rudolf Steiners anliggende. Steiner sa lite om Sophia, men implisitt åpenbarte han Sophia gjennom sin verdensutviklingsforståelse. I foredraget ”Isis – den nye Sophia” får man følelsen av hvor langt Steiner kunne gå med sin Sophia-forståelse. Tiden var ikke rede til at han kunne snakke uttrykkelig om Sophia som en kvinnelig strømning, men han viste hen til det. I følge Steiner står vi foran et vendepunkt. Siden Golgatamysteriet har vi Kristuskraften i oss, men vi mangler Sophia-visdommen. Kristuskraften kan utfolde seg når vi får Sophia-visdommen. I Russland har det allerede lenge levd en forståelse for Sophia, og et forsøk på å innføre Sophia i kristendommen. Vladimir Solovjov, som var samtidig med Steiner, var en av de første som forstod vår tids hemmelighet – at den oppstandne Kristus peker hen mot Sophia. Dette har også de andre fremstående sofiologene, Florenskij og Bulgakov, lagt frem. (Se Sophia nr.2) Egentlig er kristendommen kommet til en ende hvis ikke Sophia-visdommen tas opp.

Den menneskelige bevissthet har i over to tusen år vært adskilt fra den kosmiske visdom. Tiden er nå kommet for å forbinde seg med denne på nytt.



Vår tid er klar for en ny forbindelse til det hellige, en ny
strømmende religiøsitet. Alle blir vi nå oppfordret til å være en ridder for ordets kraft, men også å finne den kvinnelige visdom. Hvis ordets kraft virker uten den kvinnelige visdom innebærer dette en fare.

- Sophia skal gå inn i og transformere kristendommen, sier Powell. Hun skal bygge broer mellom øst og vest, på økunumenisk vis, og mellom det mannlige og det kvinnelige. Sophia skal også forbinde viten (gnosis), spirituelle erfaringer (mystikk) og rituelle handlinger (magi). Sophia som
visdom er universell. Jeg ser aspekter ved Sophia i alle de store spirituelle tradisjoner. Og med en slik bevissthet kan man forbinde seg med alle som befinner seg på en spirituell vei, enten det er en buddhist eller hindu, indianer eller kristen. Der det finnes virkelig sannhet og spirituell visdom, der finnes det også alltid et aspekt ved Sophia.

Tekst: Helle Bjerkan                           Utskriftsvennllig dokument
Fra Sophia 2004

www.sophianett.no
Illustrasjon: Alex Grey

Robert Powell mener at noen av vår tids viktigste spirituelle oppgaver er å søke kunnskap om, å få et forhold til, og å ære himmelvesenet Sophia. Gjennom en tusenårig tradisjon med patriarkalsk dominans er hun blitt skjøvet ut av vårt verdensbilde. Men hun var med fra tidenes morgen; hun er modergudinnen som har inspirert alle religioner og alle spirituelle fellesskap.
 

Published for the first time with an index and Cardinal Hans Urs von Balthasar's afterword, this new English publication of Meditations on the Tarot is the landmark edition of one of the most important works of esoteric Christ-ianity. Written anonymously and published posthumously, as was the author's wish, the intention of this work is for the reader to find a relationship with the author in the spiritual dimensions of existence. The author wanted not to be thought of as a personality who lived from 1900 to 1973, but as a friend who is communicating with us from beyond the boundaries of ordinary life.

   

Jakob Boehmes liv og utvalgte skrifter
Jakob Boehmes liv

Han er den evangeliske kirkes største mystiker, og mere end det: han er den store seer, der har skuet skabelsens kosmiske drama, faldet og genrejsningen, som gentages i mindre målestok i ethvert menneske.
Interessant er hans stadige hentydninger til det indre ægteskab mellem sjælen og dens polare halvdel, et møde som kun finder sted når sjælen vender tilbage til den himmelske verden.
"Hermes" var det navn grekerne gav den egyptiske gud Toth, som ble regnet som alle hellige skrifters inspirator og lærer innen religiøs filosofi, og de tilføyde "Trismegistos" - den trefoldig store. I de hermetiske skrifter, og særlig i Poimandres og de stykker som er tatt med i denne bok, finner vi det grunnsyn, som ligger bak alle gnostiske retninger, såvel bak Pythagoras som Platons lære. Helt opp til renessansen kan det spores hos rosenkreuzerne og hos Jacob Boehme, og i nåtiden i religiøs nytenkning. Vi står i Poimandres overfor et glimt av den store seers opplevelse av jordens tilblivelse, dens fall og gjenreisning. Intet under at dette skrift regnes for å være et av de betydeligste innen religionenes verdenslitteratur.