Olav den Hellige: Mysteriets konge. Om depresjon og hellighet

Foto: Eli Bjerkan

Fra balkongen sin roper en liten jente glad ut til det tomme landskapet foran seg: ”Er det noen levende mennesker der ute? Her er jeg! Ser dere meg?” Samtidig går en tynn, gammel dame i grå kappe til nærmeste butikk, et stort lager med durende ventilasjonsanlegg i taket og stabler med varer på paller på gulvet. Hun skal kjøpe et brød. Brødet er altfor stort for henne, det er beregnet på familier. Hun må skjære det opp i skiver og fryse ned det meste. Vinden blåser friskt gjennom byen og berører jenta og kvinnen på samme måte. Kolossale skyer beveger seg sakte over himmelen. I den samme byen blir en vill vikingekonge feiret som helgen. Hans historie er historien om rådvillhet, ensomhet og fattigdom som veien til mystisk forening med en større kraft enn seg selv og frigjøring for andre forherdete og ulykkelige mennesker.




Vikingene: fortsatt forherliger vi dem. Når vi sier Skål! så bruker vi et ord som har sin opprinnelse i ordet skalle, hodeskalle, som var det vikingene drakk mjød av når de for eksempel feiret sine fienders død. Villskap og besettelse var vikingens ideal. Forfatteren Olav Stokland skriver at nordmennene ble slik etter at de i mytisk tid mistet kontakten med gudene. Før dette hadde gudene vandret omkring og talt fortrolig med menneskene, og det var ingen grense mellom guder og mennesker. Med utgangen fra dette paradis inntrer verdensvinteren. Barnet blir voksent, og lærer at verden er hard og at det kun kan stole på seg selv. Mennesket må sette sin lit til egen hardhet og eget mot. Det er de ensomme heltegjerninger som preger de fortellinger det norske folk forteller om seg selv. Slik skildrer Stokland vikingenes verden:

”Da gudeskumringen hadde senket seg over den nordiske folkesjel og fortettet seg til et stort mørke, da brøt dragebildet frem av sinnene og grodde ut i de hender som formet skibene. Som en stum, fortærende klage vidnet dragehodet høyt fra stavnen om den nådeløse villskap som hadde besatt nordboene. Og langt inn i kongesagaen lever ormen eller dragen videre, i Olav Tryggvasons, i Harald Hardrådes, ja i Håkon Håkonsons saga. Skibet var for de norrøne mennesker mer enn et fartøy, et redskap; det var den hjelper som fridde dem ut fra den innestengte, uutholdelige tilværelse ved utgangen av den mytiske tid.” (Av Norges indre historie, s.84)

Her herjer en rå maskulinitet. Den sterkestes rett gjelder. Med ild og sverd kjempes det ikke bare for land og rikdom, men også for ideer. Når vikingkongene gripes av ideen om kristendommen, blir også denne søkt utbredt med makt og vold.

”Vikingekongen, forlatt av sin guddommelige ledelse, hadde bare èn dyd: det blinde mot som ikke kjente grenser. I desperat tillit til sin egen kraft hamret han seg et sinnets panser for å kunne bestå i verden.” (s.89)

Vikingene billedliggjør en ekstrem side ved noe fellesmenneskelig: her er maskulin styrke og mot drevet ut til det ekstreme – beruset av giftig sopp eller mjød stjal, voldtok og drepte de. Mer finstemte følelser i sjelen var en fare for det mennesket som ville overleve. Kun det ytre, synlige ble verdsatt; en indre verden hadde ingen funksjon i et slikt samfunn.

Historien om Olav den Hellige er historien om dette motet og denne kraftens fallit, og gjennom nullpunktet i han selv tilsynekomsten av en helt annen type kraft, en helt stille kraft.



Den kongelige depresjon
Hellig Olavs saga starter med at han, lik de andre Hårfagre-ættede konger, kommer vestfra og vil kristne Norge med vold og makt. Slik Håkon Adelsteinsfostre og Olav Tryggvason før han, vil Olav samle det oppsplittede landet med ild og sverd. Ut fra det sagaen forteller er det ikke lett å forstå den plass han senere fikk som hellig mann blant folket, sier Stokland. Selv visste Olav også lite av hvilke muligheter som levet i han i den retning i sitt nesten femtenårige kongedømme.

33 år gammel blir han drevet ut av landet; folk sørfra og nordfra vender seg mot han, og han drives østover. Vinteren tilbringer han på en gård i Sverige, men så snart sommeren kommer bryter han opp og drar over Østersjøen og inn i Finskebukten, siden over land til Novgorod. Novgorod er på den tiden den by i Russland som lengst motstår tatarenes trykk fra øst, og som står nærmest det kristne Europa. Her lever en mer drømmende, lengtende sjelsstemning, i slekt med det russiske folks bevissthet om smerten og lidelsen som veier til en dypere menneskelighet.

Olavs landflyktighet gjør han til en konge uten kongeverdighet:

”En kongelig landflyktighet var den dypeste tragedie. Det veldige hersker-jeg som hadde favnet et utilgjengelig land til dets ytterste grenser, var nu et hylster uten innhold. Og den førstefølelse som må ha inntruffet hos ham var den store tomhet. Uvirksom og avmektig satt han i måneder på gården i Sverige, omgitt bare av sine nærmeste, inntil sommeren kom og beslutningen om å reise videre østover var modnet.” (s.89)



Ensomhet og hjemløshet
Stokland mener at forståelsen av Olav den helliges skjebne hører vår tid til, ”fordi denne utviklingsvei som rummet så veldige motsetninger, munner ut i en ensomhet og en hjemløshet, som vi vil ha lettere for å leve oss inn i enn tidligere tiders mennesker. Derfor må vi uten forutfattede meninger la sagaen og legenden, alle kilder, på bakgrunn av denne utgang få veve et bilde for vårt indre øye.” (s.76)

Olav må oppgi sitt mektige prosjekt og sin handlekraft. Han har vært drevet frem av brennende tro og vilje, med stor suksess, inntil vendepunktet. Han har kun vendt seg mot den ytre verden, etter den tids idealer. Å bli drevet i landflyktighet var å frata han muligheten for å utøve alt han hadde trodd på og kjempet for.

I rådvillhet, ensomhet og fattigdom sitter kongen som har blitt forvist fra sitt rike. I sin rådvillhet må kongen finne en annen kongeverdighet enn den ytre. Idet han er blitt ført til veis ende på sin ytre vei kan han begynne å rett blikket innover. I det som synes å være tomt finner han et annet rike. En forvandling skjer:

”..fra å være overpersonlig representant for den norske folkesjel til å bli et enkeltmenneske. ( - ) han tilhørte ikke lengre sitt folk. Fra nu av går han dypere og dypere inn mot sin egen kjerne, mot det dybdepunkt hvor man er helt alene, forlatt av Gud og mennesker. Han lar sin dronning og de fleste av sine menn tilbake på ferden mot øst, og med dem tar han avskjed med sin kongelige fortid. Veien foran han er mørk, bare et fast punkt ser han der fremme: Ingegjerd, og han følger den eneste lengsel som er tilbake i ham: å få se henne en gang i sitt liv. Og her i den fremmedartede og bevegede slaviske verden opplever han da under inntrykket av møtet med henne og den russiske oppstandelseskristendom på annet vis den som han med makt og hårdhet hadde trodd å kjempe for. Den idè som han før voldsomt hadde reflektert ut i sitt folk, møter han nu ganske annerledes, som vesen og virkelighet i sin egen sjel. Storheten i denne opplevelse kan vi bare ane, tydeligst kan vi avlese den i de veldige virkninger den fikk i det norske folk.
Sagaen forteller om hans kvaler og vankelmot, hans tvil og dype tungsinn, alt sammen trekk som det kongelige så lenge det var av overpersonlig art ikke kjente. Folkekraften, det friske mot, som tok nederlaget som en naturkatastrofe, og straks var rede til storm igjen, hadde forlatt ham. Han var et ensomt menneske og intet annet. Han overskuet på avstand sitt liv og sitt verk, som syntes å ha vært forgjeves; det var tapt i det ytre, og folkets holdning ga ham intet håp om noen forandring i dette. I de lange dager og netter modnes det i ham en erkjennelse av det illusjonære i det han hadde søkt å oppnå ved maktbrynde og hårdhet, men også en forståelse av hans indre muligheter. Han opplever en langsom forvandling av sine naturlige evner og begynner å åpne for det lægende, tilgivende i sitt sinn og utøver efterhvert en ny virkning på sine omgivelser.” (s.90, 91)



Tomheten som inngangsportal til Det Ukjente
Den store tomhet. Er ikke det en tilstand som det moderne mennesket lett kan gjenkjenne? I likhet med de hardbarkede vikingene opphøyer også vårt samfunn handlekraften og erobringsviljen, om enn i en annen forkledning enn på vikingenes tid. Vårt samfunn er et handlesamfunn; det er ikke så viktig hva man handler, eller hva handlingen fører til, bare at man handler. Uvirksomhet og langsomhet mistenkeliggjøres og mange former for dop finnes mot den store tomheten.

Men hva er denne tomheten, hva er krisene, depresjonene, det indre mørket - i egentlig forstand?

På indiansk er ordet for depresjon det samme ordet for det som skjer når krabben skifter skall. Tomheten sees som en tilstand av forvandling, en sårbar tilstand, men en nødvendig tilstand. Tomheten er en tilstand av stumt mørke, en tilstand der man lider fordi man har mistet sin sjel, som det ble sagt i primitive kulturer.

Vår tid har ikke den dype visdommen man må ha for å forstå hva den indre tomheten, det sjelelige mørket, er budskap om. Kunnskap om sjelen oppfattes gjerne som svermeriskhet eller forviklende selvopptatthet.

Carl Gustav Jung er den dybdepsykolog som i vår tid har gjort det vesentligste og mest banebrytende arbeid om mysteriene til den moderne sjelen og dens forbindelse til noe større enn seg selv. Det mest sentrale begrep hos Jung er uttrykket individuasjon. Individuasjon er prosessen mot å iverksette livets plan hos det enkelte menneske. Eller: ”Individuasjon er et uttrykk for den biologiske prosess – enkel eller komplisert alt etter det enkelte tilfelle – hvorigjennom alle levende vesener blir det som de var bestemt til å bli fra begynnelsen av.” (CW 11, para.144).

Jungs tenkning og lære innebærer en bevissthet om et skjult menneske, et indre menneske i mennesket. Han viser hen til det enkelte menneskets skjulte potensiale, et usynlig rike der uoppdagete skatter og rikdom finnes. Veien mot individuasjon, selvforvandling, er å bli våken for dette skjulte potensialet, menneskets indre menneske. Å finne veien til denne indre rikdommen, å bringe det skjulte til bevissthet, er Jungs kongstanke. Denne veien går ofte – om ikke alltid – gjennom møtet med ens indre mørke.



En moderne mysterievei

Alle kulturer med en sterk forbindelse til det guddommelige har hatt innvielsesriter med en sentral plass i menneskenes liv og virksomhet. De som hadde kunnskap om menneskesjelen ble høyt respektert; denne kunnskapen var avgjørende både for enkeltindividet og samfunnet som helhet. Vår tid lider under mangelen på slik kunnskap, og fraværet av denne kunnskapens sentrale og respekterte plass i kulturen. I vår tid må
enkeltmennesket selv gå veien mot tilegnelsen av slik kunnskap – den blir i liten grad overlevert fra menneske til menneske. Vår tids innvielse går gjennom det enkelte menneskes møte med sin egen skjebne; hvert menneske er stilt på seg selv.

Er det ikke dette Olav den Helliges historie forteller om? Forteller hans skjebne om en moderne mysterievei? Kjernen i alle innvielsesveier er en dødsprosess, et møte med mørket, underverdenen. Man må så å si ut på en reise hjemmefra, for å oppleve en tilstand av hjemløshet. Menneskehetens egen arketypiske utviklingsvei – der utdrivelsen fra paradiset betegner vårt nåværende stadium – må oppleves av hvert enkelt menneske på dets vei mot personlig utvikling. Fasene hjemme – hjemløshet – hjem gjenfinnes i kjente legender, myter, historier, romaner og filmer – som er de historier vi har til å fortelle oss selv om oss selv med. I fasen av hjemløshet kan sjelen gjenfinnes, den egne individualitets sjel, ikke slektssjelen, eller gruppesjelen. Mennesket må altså løse seg fra gruppen, slekten, samfunnet for å gjenfinne seg selv, sitt dypere jeg. Men denne utskillelsen innebærer ensomhet, isolasjon, mørke – noe som ikke uten videre er behagelig. ”Den første spire til egen individualitet er forbundet med opplevelsen av fattigdom, rådløshet og skyld,” sier Stokland. (s.108)

Stokland sier at nordmennene i møtet med Hellig Olavs død fylles av et stort fremtidssyn: ”Anelsen om det kanoniske, det forbilledlige i kongens livsskjebne skalv for folkets indre sans. Et stort fremtidssyn demret ved møtet med denne personlighet, den nye tids tankebilde stod for dem i sitt alvor og sin høyhet, den fortapte sønns skjebne i sin norske form. Det ville ungdomsmot ute i verden, hevet opp til den hensynsløse, overdimensjonerte selvbevissthet som ligger i den norske særegenhet, hadde funnet sin fullbyrdelse i utskillelsen og i det dype fall ned i selverkjennelsens ensomme kval, hvor menneskeliggjørelsen og hjemveien kan begynne. I den skjebnessvangre stillhet etter slaget, da kongens livsbane stod for dem som noe ugjenkallelig avsluttet, så nordmennene sin egen fremtids vei, den vei som skulle bli hvert søkende menneskes vei i kommende tider: gjennom bevisstheten om sin ensomme egenart å løse seg ut fra den gamle folke- og slektssammenheng for i selvbetraktningens rensende ild å finne seg selv som kristen individualitet…” (s.106)



Det bildet som lever i hjertet til den som elsker
Opplevelsen av den store tomheten kan altså være en portal inn til Det Ukjente. Det som ennå ikke finnes i den ytre verden, det som ennå ikke er blitt skapt og lever som realitet, det må ”hentes frem” fra det ukjente. Selv om denne prosessen kan oppleves som både farlig og umulig. Men dette er også kjernen i kristendommens ide: mysteriet med Kristi død og oppstandelse.

Også historien om Hellig Olav er historien om et mysterium. Hvorfor ble Olav hellig? Fra Novgorod dro Olav tilbake til Norge og Trøndelag, og utkjempet der det berømte slaget på Stiklestad. Han utførte ingen hellig gjerning gjennom sine ytre handlinger, han døde slik han hadde levet: i kamp med sverd og skjold. Først etter hans død begynner hendelsene å bli mystiske. Men hva kan vi tenke oss skjedde på det indre plan gjennom reisen til Novgorod?

Foruten den innsikt den indre tomheten kanskje ga Olav, skjedde det muligens også noe forvandlende med han gjennom møtet med fyrstinne Ingegjerd, den svenske kongedatteren som engang var blitt lovet til Olav. Selv om de aldri hadde sett hverandre, bare utvekslet gaver og brev, må de ha øvet en ”merkelig, gjensidig tiltrekning på hverandre på avstand,” skriver Stokland. ”Forholdet mellom dem hadde vært av langt mer personlig art enn de vanlige kongelige forbindelser, som ble knyttet ut fra de slektsmessige krav som ble stillet til bæreren av det overpersonlig nasjonale. Reisen til henne er også en ferd innover mot hans egen kjerne, ot mennesket i ham.” (s.81)

Ingegjerd er kanskje den som Solveig var for Peer Gynt: den som gjennom Peers mange eventyr og prøvelser hele tiden har bært bildet av han – kanskje det bildet av Peer slik han er tenkt i Guds tanke. Sagaen forteller ikke noe mer om møtet mellom Olav og Ingegjerd - kanskje det er et mysterium for vår tid? Kanskje det også kan sees som et bilde på sjelen - i lys av Jungs begreper om anima og animus – som Olavs møte med det kvinnelige i seg selv, det motsatte av vikingetidens forherligelse av de ensidige mannsegenskaper? Kanskje historien om Olav den Hellige tusen år etter mysteriet med Kristi død og oppstandelse på Golgata varsler om overgangen fra et bevissthetsstadium til et annet?

Olav utvikler i alle fall gjennom oppholdet i Novgorod en mer mangestrenget sjel, der egenskaper som følsomhet, sarthet, intuisjon, inderlighet har en fremtredende plass.

Med Olavs død dør kanskje også betydningen av og legitimiteten til de hardbarkede mannlige egenskapene, der handling og kamp utgjør hovedbestanddelene. Fortsatt lever vi en kultur der disse egenskapene dyrkes, selv om volden og voldsomheten nå innehar en mer skjult rolle. Også vår kultur lever på overtid.



Mystiske sykdommer og lengsel etter helbredelse
Etter Olavs død valfarter pilegrimene til Nidaros, blant de også en hel mengde krøplinger, som Stokland beskriver som mennesker med lidelser som ingen hadde noen forklaring på. Ved berøringen av Kristkirken, eller av Olavs relikvier, ble disse helbredet. Hvilken kraft var årsaken til denne helbredelsen? Stokland beskriver det slik:

”Frem fra sagaens undergrunner kommer krøplinger stavrende. Vi har ikke hørt om dem før; hvem var de? De var mennesker som ikke hadde maktet å herde seg tilstrekkelig til at sagaeksistensen kunne bli naturlig for dem og som derfor flyktet eller ble drevet inn i kramper og lammelser. Dødsangsten for krigens vilkårlighet, smerten over de nærmestes skjebne, truselen om grusomme straffer for dem som ikke kunne glemme gudene, hadde frembragt en indre frost som grep helt inn i organismen og ble til sykdom, ja til blindhet og stumhet. I katedralens bølger av toner, i dens myke forløste former, i dens hav av lys og varme gikk det en vårløsning i sinnene. Overfor dette turde de endelig gi slipp på sin forkrampede forsvarsholdning, blodet begynte å strømme fritt i årene og de fikk atter trang til å leve.” (s.104)
----
Er ikke også vår tid full av mennesker med ukjente lidelser – lidelser legevitenskapen ikke har forklaringer på? Legene anerkjenner ikke den dypere betydningen av sykdommer som nevroser og depresjoner, og finner ikke nøkkelen til helbredelse av sykdommer som blant annet kreft, aids og for eksempel revmatiske lidelser. Kan vi lese disse sykdommene som tegn på en kultur som ikke tillater de sjelekrefter som i dyp forstand er helbredende – sjelekrefter som viser til en omforvandling av hele mennesket? Hva skjer med en kultur som kun dyrker ensidige ytre egenskaper, og som ikke anerkjenner betydningen av en usynlig virkelighet, av at det finnes noe hellig og sart i hvert enkelt menneske, og at det i dette hellige ligger en livskilde og en rikdom som overlever både den ytre og den indre død?

Historien om Hellig Olav er historien om anerkjennelsen av den kraften som gjør at menneskene i stedet for å utslette hverandre og seg selv, finner veien frem mot et dypere jeg og dermed mot et sant slektskap med hverandre.

Historien om Norges evige konge forteller en dyp og mystisk historie om død og oppstandelse av krefter i sjelen – en historie som kan berøre nåtidsmennesket i dets indre fortvilelse og i dets lengsel og søken etter en virkelighet med andre lover, med en annen varme, med en dypere glød.


Kilder: Olav Stokland: Av Norges indre historie, Dreyers forlag 1969
Anthony Stevens: Om Jung, Cappelen, 1993


Tekst: Helle Bjerkan
Fra Sophia 2004